Joh 1,29-34 – 2. søndag i Åpenbaringstiden (iiiR)

Her i kirken starter det et nytt år med adventstida. Den tida som vi gjør de siste forberedelsene før jul. Ett år i kirka kalles for et kirkeår, og kirkeåret er knyttet til en gjentakelse av faste temaer som kommer tilbake år etter år. Og tekster som belyser temaene. I adventstida ser vi fram mot Herrens komme. Vi tar på oss profetbrillene og kjenner på forventningen som det må ha vært om at ved de siste tider skal Herren Messias komme til jorden og styre den med fred. Og hver jul kommer Gud til jorden som et lite barn, Jesus. Tiden etter jul, kaller vi Åpenbaringstiden. De er tiden hvor vi får svar på hvem Jesus er. Og hvilke bilder vi knytter til ham, som også gjentas på hver gudstjeneste. Bilder som forklares i bibeltekstene.

I dag hører vi om at døperen Johannes kalte ham for «Guds lam» – på den gamle altertavlen her i kirken kan vi se Johannes helt nederst til høyre – nesten uten klær mens han holder en bok med et lam på – Guds lam – og han peker mot det.

Døperen Johannes viktigste oppgave var å rydde vei for Jesus. Og gå foran ham og gjøre jødene klare til å ta imot Messias. Slik Adventstiden egentlig er en forberedelsestid for å rydde vei for Jesu fødsel. I dag har vi lett for å glemme at tidene slik de er lagt opp knytter seg til hele oss og ikke kun tankene våre. Før i tiden fastet man i adventstiden slik at Juletiden skulle bli ekstra god. Så gav tidene også en mening i hele kroppen og satte seg fast i bunnen av livet og ikke bare i det skiftende tankelivet hvor tvilen så lett oppstår. Vi vil helst slippe det som utfordrer oss og piner oss – og har en større frihet til å velge selv enn man hadde før i tiden, og det skal vi ikke gå tilbake på. Men i dag må vi velge dette selv og ta ansvar for vårt eget liv på en annen måte enn da alt dette var et pålegg utenifra.

Derfor er tvilen også lettere tilgjengelig for oss, for vi ser ikke lenger sammenhengene med hvorfor ting er som de er.

Når vi føler noe på kroppen så blir det mer virkelig for oss, det blir mer personlig, det betyr noe. Det er håndfast – og da er det ikke heller så lett å tvile.

Døperen Johannes oppsøkte selv ørkenen, og levde som profeten Elia – av det han fant å spise der i ødemarken. Gresshopper og honning. Han oppsøkte ensomheten for å finne sannheten i livet. Og endte opp med et budskap om at menneskene måtte omvende seg – det vil si vende helt om fra det livet de var vant til. Og de som ble hans elever eller disipler, gjorde det slik som han sa de skulle gjøre det. Han døpte med vann, som et symbol på denne omvendelsen. Og likevel pekte han på at den dåpen Jesus skulle komme med var mye sterkere enn hans egen.

Johannes innførte dåpen som et tegn, og Jesus fylte den med et innhold. Så det ble et sakrament – en hellig handling. Johannes ryddet veien med nye tegn, så Jesus kunne legge av sin gudommelige helhet inn i dem.

Slik var det også med lammet. Johannes kalte Jesus for «Guds lam som bærer bort verdens synder». Vi synger det under nattverden, og har med det bevart setningen i liturgien vår.

Lammet har en spesiell historie for israelittene. Det var noe av det første de ofret til Gud, og knyttet dem med det til Gud gjennom offeret. Lammet fikk også et symbol gjennom at de en gang i året fikk beskjed av Gud om å sende en sau inn i ørkenen – en sau som skulle bære bort folkets synder.

Og historien om Abraham som ble satt på prøve av Gud, om han ville ofre sin sønn. Og da han gjorde seg klar til å gjøre det, stoppet Gud ham og gav ham en sau i stedet. En stedfortreder. På samme måte som da de levde som slaver i Egypt opplevde at de ble bevart da de spiste påskemåltidet sammen i hver familie.

Slik ble det vanligere og en selvfølge at når tempelet ble bygget i Jerusalem så skulle dette feilfrie lammet ofres fra hver familie en gang i året – helst til påske. Derfor dro alle familier dit – på festreise. Og mange salmer i bibelen er knyttet til denne festreisen, hvor de også sang mens de reiste for å feire påske og spise påskemåltidet sammen. Omtrent slik vi feirer jul her hos oss og reiser hjem for å feire jul sammen.

Slik er påsken for jødene.

Men de ofret også et sonofferlam knyttet til alt de så på som sin historie med Gud, at ved et sonoffer sonte de alle sine synder. Det var inn i denne tradisjonen at Johannes Døperen så Jesus som «Guds lam» som en ny stedfortreder. Det lammet Gud hadde sett ut som det eneste lammet som kunne gi frelse til alle tider. Og med det endre tempelpraksisen – og Jesus forene lammet og tempelet i sin person Jesus Kristus. Slik kunne Jesus si om seg selv at han skulle rive ned tempelet og bygge det opp igjen på tre dager. Han snakket om seg selv. I Jesus samles alle bildene – og derfor er han også så stor i den kristne tro.

I Jesus ser vi hele tempelpraksisen til stede, og ved ham er alt fullbrakt.

Slik vokste det fram en tro på Jesus som mye mer enn en historisk person, men at de også kunne stadfeste at han var Guds sønn. Sendt til verden for å oppfylle Guds krav til oss mennesker og med det bli nøkkelen vi trenger for å komme inn i Guds rike.

Derfor snakker vi også om lammets måltid – nattverden – der Jesus deler sitt legeme og blod med oss, slik at vi kan få del i alt hva han kan gi oss. Ved innstiftelsen av måltidet blir brødet og vinen – Jesus Kristus. I troen på ham blir alt til stede i det vi spiser og drikker i nattverden.

Johannes kunne fortelle at Jesus også var til før ham. Med det viser han til noe som ikke er tydelig i Bibelen, men som har vokst fram etter hvert. Troen på at Jesus er Gud selv. Gud slik han opptrådte for oss mennesker, og som Ordet fra Guds munn. Dette handler om det vi ikke så lette forstår med hodet. Som kan forklares som noe mystisk eller et mysterium hvordan det henger sammen. Og slik skal det være i troen. Alt kan ikke forklares helt ut, da blir det ikke lenger plass til troen, og den enkle tro som tar ting som det er. Og lar undringen få styre mer enn fakta.

Det er i undringen at sangene blir til. At kunst vokser fram. Det som ikke sier alt men likevel gir en god mening og trøst i møte med alt uforståelig. I det ligger håpet om at det er slik det er. Håpet som er så sterkt at det skaper tro. Og ved det bygger vi vår kjærlighet og felleskap på.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet

Joh 12,42-47 – Kristi Åpenbaringsdag

Hvem er Jesus? – er det store spørsmålet på Kristi åpenbaringsdag. Hvem sier han at han selv er? På denne dagen gir han et nytt svar enn det som ble gitt i jula, og likevel handler det om det samme. Og vi er jo fortsatt i juletida. Men denne gangen sier han noe mer enn det at han er født inn i verden og alle lovnader som ble gitt den gangen han ble født i Betlehem. På sett og vis handler det å feire hans fødsel – det han egentlig er minst kjent for – det handler om å knytte Jesus til alle de gammeltestamentlige profetiene om Messias som skulle komme og innføre en ny æra for Israel. Samtidig ser vi et nytt utvidet perspektiv i Jesus: Han gjelder for hele verden. Han er verdens frelser!

Gud er ikke kun en gud for Israel og jødene, Gud er også Gud for alle mennesker – og frelsen gjelder alle mennesker.

I dag hører vi om at Jesus omtaler seg selv som lys. Et lys som skinner i mørket, slik at vi ikke skal bli i mørket, men i lyset. Og ved det vite at vi er frelst. Frie fra våre lenker – betyr det.

I denne teksten beskrives dette om de som trodde men ikke ville vise det for andre mennesker, de som ville holde troen sin skjult så de ikke skulle bli kastet ut av det gode felleskapet – ut av synagogen. «De ville heller ha ære fra mennesker, enn ære fra Gud» skriver Johannes.

Dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i. Utfordringen med å stå for sine egne meninger eller å gå på akkord med seg selv. Det å tørre å ta steget ut å fortelle hele bygda det som virkelig er. I stedet er det det som gjelder som får styre, tradisjoner går foran nyvinninger, og alt blir som det har vært. Ingen liker forandringer – alt var bedre før. Det virker som det er mer lov å si høyt at man vil tilbake til det gamle, enn å komme med nye ideer. Og selv om troen på Jesus Kristus er gammel, er fortsatt den samme motstanden til stede. Å si det høyt er skummelt. Å bekjenne er for personlig. Vi tør ikke. Tenk om noen skulle høre det.

Men da kommer Jesus oss til unnsetning: «Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg» – av dette leser jeg at det også gjelder dem som ikke offentlig bekjenner det, selv om troen kan være sterk innabords. For Jesus «er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» Igjen fokuset over på noe annet – enn å dømme dem som lar være å bekjenne. I stedet kommer Jesus bakveien og tar tiden til hjelp, og lar lyset få vokse frem i oss. Tenk på dem som hele livet har kjempet for å holde fasaden, men når de blir gamle så har de ikke lenger et behov for å holde festningen oppe. Og gladelig viser frem det lyset i seg som de har gjemt på i alle år.

Jesus « er som lyset, for at ingen som tror på meg skal bli i mørket.» slik at de som tror og holder det for seg selv får kjenne at i sitt innerste ensomme mørke, der er også Jesus. Ikke kun for dem som åpent reiser seg og bekjenner Jesus Kristus er Herre! Ja, de trengs, og helst lenge før de blir gamle, men Jesus dømmer ingen. Det viktigste er at de blir frelst ut av sitt mørke. Og kjenner at Gud vil dem alt godt.

For dem som åpent bekjenner vil jeg si, at det viktigste er å holde fast ved det som gjelder. Å bringe lys inn i all verdens mørke. Da er det et mål at vi også holder oss til Paulus formaninger: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram…» da gjelder ikke lenger at målet helliger middelet – men kun å la hvert menneske få kjenne lysets varme og at det lyser opp inne i dem, hver krok og krinkel, så de ikke lenger trenger å la seg trykke ned av fortidens feil og mangler men begynner å se fremover, mot Jesus, og oppover inn i Guds herlighet. Da får de ikke lenger fokuset kun på seg selv, men ser at verdien av alt henger sammen i det hele, med alt og alle, og at de selv er en del av det og våger å vise seg som lys og forbilde for alle mennesker. Det er felleskapet vi er skapt til, med Gud og mennesker – Og midt iblant oss samler Jesus oss for å holde tro, håp og kjærlighet oppe i oss. Så vi kan leve og kjenne oss elsket hver dag, hver time, hvert minutt.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Prekenside

Jeg har laget en ny prekenside i WordPress siden min gamle side synes å ha tatt kvelden. Med tid og stunder håper jeg å få lagt inn alle prekener jeg har på blokka….med tid og stunder. Og andakter, og dikt fra svunne tider.

Jeg er ny på WordPress og for tiden har jeg landet på dette utseendet. Jeg har fortsatt forsidebildet fra min første prekenside. Det ble tatt av Finn Berntsen i Beiarn i det jeg kom til gudstjeneste i Beiarskardet.

Jeg tenker også presentere andre ting jeg er opptatt av på siden.

Luk 2,1-20 – Julaften

Det er jul igjen, og sola står på sitt laveste. Det er korte dager med lys, og lange netter i mørke.

Vi feirer fødselsdagen til verdens frelser på denne tiden. En årstid som nesten alle forskere er sikker på at Jesus ikke ble født i. Likevel er det nå vi feirer ham.

Fra gammeltid har denne tiden når lyset snur vært feiret – som en religiøs fest – for å få tiden til å gå videre og ikke stoppe opp. Og solen fortsette sin reise på himmelen. Det ble ofret av det de hadde så de skulle få overflod av det de håpet å få overflod av. Det var også på denne bakgrunnen Jesus ble født inn i verden, for å bli det siste offeret – den som sonte alt som trengtes for å få tiden til å fortsette sin gang.

For tre dager siden, dro jeg ut til Kongshaugen (her) på Alstahaug, på vintersolverv, når solen står høyest på himmelen på den korteste dagen i året. Jeg hadde regnet meg ut at det var kl. 12:08, og jeg lurte på hvor sol var på det tidspunktet – men også hvor på haugen den lyste.

Jeg kom fram en halv time tidligere, og da var det ingen sol – for den var ennå bak Høyholmsfjellene på Vevelstad i sør – jeg så bare strålene hvor den var og kunne følge med på dens gang. Da det så var ca. 12:08 ble sola liksom spyttet ut av fjellene og skinte rett på kongshaugen, der det ser ut som noen har plyndret haugen og lempet ut store mengder stein. Faktisk kunne jeg stå inne i haugen på det laveste punktet og fortsatt se sola. Kanskje kan haugen ha et annet formål en kun å være en gravhaug eller kun være en haug som har blitt plyndret, men at den også har vært brukt når solen står lavest på himmelen – i juletiden. Da fikk de som var der se det samme som meg, at sola ble født på nytt, etter en lang tid med ofringer.

Vi trenger en fest for lyset i desember, og da er det naturlig at Jesu fødsel også ble plassert på en fest for lyset og solas fødsel. I kristendommen handler det også mye om kampen mellom lys og mørke, en kamp Jesus allerede har vunnet, da han døde på korset, og stod opp igjen den tredje dagen. Men virkningen av kampen kjenner vi i oss fortsatt, og vi må selv lære oss hva seieren betyr og la Jesus bli født inn i oss, som livets sol og glede.

Hva vil så dette si?          
Det vil si, at det Jesus har med seg er en hel rekke gaver som kommer som følge av at vi lar han få plass inni oss. Og gavene gir oss sol og glede i livet vårt.

Nå er det jul igjen. Og dette er en tid for å møtes igjen, reise hele den lange veien hjem, treffe familie og få oppleve et hyggelig lag. Til god mat og drikke. Og gaver.

Man møtes som om tiden har stått stille, ett helt år, og man inntar sin rolle, og med alle sine forventninger. Og fortsetter der vi slapp i fjor. Eller gjentar nøyaktig det samme, slik tradisjonen liksom har bestemt det. Alle avvik blir husket på. – Jeg har en tante som hvert år disket opp med gassisk gryte – for hun hadde vært misjonær på Madagaskar i to år, og til dessert var det sherry-fromasj til de voksne og sjokolade-mousse til barna. Etter vel ti år begynte hun å endre på dessertene – til noens protester. Tradisjoner altså.

Men man møtes – og det kan også hende at man tar opp igjen en krangel man ikke fikk avsluttet i fjor. Kanskje har man kranglet om det samme helt siden trassalderen i treårsalderen. Dette gjør kanskje at man også møtes med en klump i halsen for hvor lenge freden får holde i år.

Dette er selvfølgelig en forenkling. En karikatur av virkeligheten. For alle er vi forskjellige.

Det er midt i dette livet, at Jesus gir oss sine gaver, nettopp fordi han har ofret seg for oss, og ved det kan fødes inn i våre liv som vårt eneste offer vi behøver for å få tilgivelse. Ved å ta ham inn over oss har vi et forbilde i oss som vi kan støtte oss på når stoltheten prøver å ta overtaket. For det er nå når vi møtes ansikt til ansikt at vi kan praktisere det å be hverandre om tilgivelse, den gangen da det gikk helt galt. Det vi egentlig har angret inni oss og lagt bak oss. Men som plutselig dukker opp igjen nå når vi møtes. Vi vet ikke hvorfor det skulle dukke opp igjen nå – men vi manglet kanskje ord, og denne diskusjonen ville vi helst vinne, også seiler vi av gårde igjen den helt gale veien. Å ta en timeout og be om tilgivelse, og det å gi tilgivelse, og det å få tilgivelse. Det å legge sårene bak seg sammen. Dere som kjenner hverandre så godt og trenger å være venner – for det betyr så veldig, veldig mye. Det er jo derfor dere er her nå igjen – for dere håper! … Og det er jo trivelig også! … Nå er dere godt i gang. Til alle dere med barn i hus! Ta godt vare på barna – og respekter dem i dag. Ta heller ett glass for lite – og skyld på presten. For barna vil ha en rolig kveld.

Ta godt vare på lyset i dere. La det skinne for alle i huset, og skinne for alle dere møter på deres vei.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Joh 8,12 – Lysmesse

«Jesus talte igjen til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys.»»

Vi tenner lys i desember for det er så mørkt ute. Vi har lysfest for det gjør oss lettere til sinns. Det er vakkert med alle lysene. Vi pynter husene våre med lys, og mange sparer ikke på strømmen, men konkurrerer heller om å ha mest lys. Det er jo flott å se på og litt spesielt også. Vi synes kanskje det er litt morsomt også – å glede våre nærmeste – og samtidig glede alle ukjente som passerer.

Vi merker fortsatt at det er mørkt ute, særlig nå som snøen ennå ikke har kommet ordentlig og lagt seg på bakken slik at timene blir blå også.

I følge skapelsesberetningen om da verden ble til, hører vi at lyset var noe av det første Gud skapte. «Det skal bli lys!» Og det ble lys.

Når det er lyst, kan vi se. Det kan alle mennesker. Og mørket har alltid vært forbundet med utrygghet – for mørket kan skjule mye. Selv i de tidligste tider foretrakk mennesket å gjemme seg i en hule eller et hus når det var mørkt. Og straks det ble lyst gikk de ut – for da var faren over. Og derfor sover vi om natten, for å kunne utnytte lyset så godt vi kan. Og for at de skulle kjenne seg helt trygg når de sov, tente de opp et bål – det varmet og det holdt ville dyr unna.

Det veldig forståelig at vi bærer et godt minne av lyset med oss, også når vi ser det langt unna.

Men lysets betydning kan også overføres til noe annet, og ikke bare gjelde det vi ser med det blotte øyet. Lyset gir oss håp. Og det vekker opp gode minner.

Kanskje var det lyset som gjorde oss mennesker religiøse, og fikk oss til å se lys og mørke som en kamp mellom gode og onde krefter. Vi tenker ofte på alt det som er vondt og vanskelig som noe som tilhører mørket til. Og det gode knytter vi til alle de som gjør oss godt – eller til alle vi forventer skal være gode mot oss. Derfor tenker vi gjerne at kjærlighet og det å bli glad i noen som noe som hører lyset til.

Midt i kampen mellom mørket og lyset, står vi mennesker. Og jo mer vi tiltrekkes av lyset og lar lyset omslutte oss helt, synes vi også det er godt å trekke oss litt unna iblant. Vi kjenner at lys og mørke bor inne i oss. Vi gjør mye godt mot hverandre, men vi gjør også mye vondt. Det er midt i denne erkjennelsen at Gud sender et spesielt lys, et nytt lys, et lys som skinner fra et menneske som oss, som også er Gud selv.

I bibelen fortelles det mange profetier om ham, og vi har hørt noen av dem i dag. Vi har også hørt noe om hva lyset forbindes med i Bibelen. Lyset forbindes med Guds ord, ordene Gud har gitt oss – og gjør at sinnet i oss klarner opp som vi får se ting med nye øyne. Når vi ser, må det være lys der. Lyset gjør at vi kan se veien vi går på, og hjelper oss til å velge. Lyset ransaker oss, det vil si at lyset hjelper oss til å se oss selv i et nytt lys. Slik kan for eksempel en syndsbekjennelse hjelpe oss til å se hvor mye mørke som er inne i oss selv. Og med det be om tilgivelse for det. Og med det la lyset skinne også i våre mørke kroker – så vi også setter pris på det vi gjemmer bort. Lyset hjelper oss til å dele, og se at ved å dele så rekker lyset lenger bort. Og at ved å dele så kjenner vi at vi ikke trenger så mye selv – eller så mye som vi først trodde vi trengte.

Vi knytter også lyset til det menneskebarnet som Gud sendte til verden for å hjelpe oss til å forstå hva Guds lys er. Vi feirer hans fødselsdag nå i julen. Som en lysfest, som både er for å tenne lys når det er mørkest på året, men også for å hilse han som kom til oss som verdens lys. Og gav oss et lys som vi kan følge etter – livets lys – som skinner for oss selv om det er som mørkest rundt oss på alle kanter.

Dette lyset gir oss håp om at det finnes noe mer. Dette lyset gir oss tro på det finnes midt i blant oss. Og Dette lyset viser oss sin kjærlighet ved at det også gjelder for oss, og ofrer seg for oss når mørket prøver å ta over oss.

Mørket er ikke mørkt for Gud, natten er lys som dagen. Ingen kan skjule seg for Gud. Derfor kan Gud tre inn der det er mørkest og se oss – og har snakker til oss og tiltaler oss – om å følge etter ham – ut i lyset.     Amen

Luk 10,38-42 15 siT – (2.sept2018)

Mar-ta og Mar-ia

Det er godt å be, det er godt å være stille uten å tenke for mye. Det er godt å slappe av, det er godt å sove. Det er også godt å sette seg ned og høre andre fortelle historier. Det er godt å hvile. Å leve i bønn, er for meg å ta det med ro – eller å ta det mer med ro enn ellers. Det er å ta bønnen inn i dagliglivet. Jeg er ikke så vant til det. Og det var nok ikke Martha og Maria heller. De hjalp hverandre med det meste, for å få det til å gå rundt i heimen der de bodde. Martha var sikkert den eldste av dem siden hun synes å være så pliktoppfyllende. Hun vet hva som må gjøres og tar alle avgjørelser. Hun finner mening i det, og har virkelig funnet sin plass i livet. Mens Maria henger mer med. Hun gjør det hun får beskjed om, eller etter hvert så lærer hun det også. Men hun har fortsatt mye å lære. Hun setter seg ofte ned når de får besøk. Prøver å snappe opp gode historier hun kan fortelle videre, og lytter til dem som har kommet på besøk. Hun varter dem opp, og passer på at de alltid har noe å drikke. Martha ordner opp på kjøkkenet, og Maria kommer når hun ber henne om det. De hjelper hverandre hele tiden. De arbeider sammen og de ber sammen. Det blir alltid for lite tid til det siste synes Maria, for det er så mye å gjøre. Alltid noe nytt som må forberedes. Klær må vaskes, henges til tørk, og legges pent inn i skapet. Gulvet må feies hver dag. Det må tørkes støv etter den siste sandstormen. Dyra må melkes og gis fór. Og så er det forberedelsene til alle festene, og alle de små rettene med så mange forskjellige smaker.

Men i dag får de besøk av Jesus.

Maria blir stadig mer borte fra kjøkkenet. Det er plutselig mange oppgaver hun bruker å gjøre som nå Martha må gjøre i stedet. Martha løper fra oppgave til oppgave. Hun må sette seg ned. Men så er det opp igjen og løpe til neste oppgave. Hun står på, hun vet jo at Maria liker seg når de har besøk. Og Martha vet at hun klarer det. Det har gått sport i det. Hun ser stadig måter å forbedre seg når hun får litt press på seg. Om hun hadde levd i en annen tid hadde hun sikkert vært aktuell for en jobb på en gourmetrestaurant med flere Michellent stjerner. Hun setter seg ned igjen. Hvor blir det av Maria? Hun går ut på oppholdsrommet. Maria sitter der fortsatt, hun har glemt å helle i mer vann til gjestene. Martha må minne henne på det. Så går Martha tilbake igjen. Hun unner Maria å sitte med gjestene, for hun er ikke så flink med det selv. Hun liker seg på kjøkkenet. Der har hun orden, og vet hvor alt er. På null komma niks kan hun mekke de lekreste retter. Gulvet må feies igjen, ”Maria?”. Ikke noe svar. Det prates egentlig ganske høyt nå. Hun kan nesten høre hva de snakker om. Hun får ikke med seg alle ordene. Hun setter seg ned igjen. En kakerlakk piler over gulvet. ”Maria?” – det kommer automatisk. Ikke noe svar. Martha tar kosten og begynner å feie. I det hun er ferdig roper hun igjen ”Maria, hører du, jeg trenger litt hjelp her ute på kjøkkenet, jeg trenger hjelp til å melke geita?” – ikke noe svar. Martha går ut av kjøkkenet. Gjennom gangen, men det er så vidt hun kommer fram, det er så mange sandaler der. Ja til og med en sykebåre er satt på høykant inn mot veggen. ”Såpass,” tenker hun ”er Røde Kors her også!” Ja, ja, det er jo godt de har med seg helsepersonell når det er så mange som har samlet seg her. ”Ma-”. Maria har satt seg helt inntil føttene hans. Martha blir nesten forlegen på hennes vegne. ”Maria, kan du komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Ikke noe svar. ”Maria!”. ”Maria!”. ”Jesus, kan du si til Maria, at hun må komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Jesus, stopper opp midt i en setning, først nå ser Maria at Martha er kommet inn dit. Maria skjønner at det er på tide å bryte opp, men det er som hun ikke klarer å reide seg for alt det Jesus sier og forteller om gir henne så mye mer mening enn hun noen gang har hørt tidligere. Da svarer Jesus:  ”Martha!” Martha!” ” Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.”

Ett er nødvendig. Den gode del. Den skal ikke tas bort.

Det er lett å koble bønnen inn mot denne teksten. Som om den er den gode del. Men at alt arbeid blir en kontrast. En del, som ikke er fullt så god? Samtidig er det et ordpar som klinger godt sammen ”Ora et labora” Bønn og arbeid. Martha og Maria. De har blitt som symboler for to motsatser. Og samtidig, to deler som er helt avhengige av hverandre. All bønn er avhengig av arbeid, og alt arbeid er avhengig av bønn. De henger sammen, og trenger hverandre. Da er det kanskje ikke det det handler om, selv om vi i kirken kan ønske oss en teologiskpolitisk fokusering på bønnen som viktig. For vi har så lett for å glemme den i vårt arbeide.

Den gode del. Handler om noe annet. Den handler om å sitte ved Jesu føtter. Den handler om for Maria å få oppleve Jesus her og nå, da han levde her på jorda. Og Jesus sier underforstått til Martha: ”Kom og sett deg her du også! Det er ikke så nøye med maten idag” Vi får ikke vite om hun satte seg ned. Men slik settingen var, tror jeg Jesus fikk Martha til å komme og sette seg også. For Jesus hadde en høy stjerne i denne familien.

Å sette seg ned for Jesu føtter, er i dag å sette seg ned og høre på det som Jesus vil fortelle oss. Det vi leser om i Bibelen. Og det fortellingene sier til hver og en av oss og møter oss der vi er i våre liv. For selv om tekstene er de samme i Bibelen, klinger de litt forskjellig, og taler litt forskjellig til oss, avhengig av hvor vi er i livet vårt. Lar vi Jesus møte oss slik vi er, eller slik vi vil være. Lar vi Jesus se oss slik vi er, eller pynter vi oss litt ekstra så vi ser ut slik vi ønsker å være. Uansett Jesus ser oss slik vi er – bak alt det vi skjuler oss bak. Om enn det er i et annet rom, på et kjøkken eller om du heller har lyst å gå på tur i fjellet i solskinnet, enn å gå i kirken og sitte ved Jesu føtter. Vi kan ikke fornærme Jesus ved å gjøre alt annet. Men den som velger den gode del, den skal ikke få det fratatt. Den blir værende som et levende minne i sjelen vår. Jesus har møtt deg her og nå, og du vet det! For du har sittet ved Jesu føtter! Det kan du ta med deg hjem.

Klarer vi å tenke oss at den gode del er noe mer enn bare bønn? At det å oppleve Jesus nærvær er noe annet enn alt det bønn gir oss? Som en annen dimensjon. Som handler om å være, og å oppleve Jesu nærvær sammen med deg. For selv om vi ikke kan se Jesus, sier vi at han er midt i blant oss, om bare to eller tre er samlet i hans navn. Vi sier at vi er en del av ham, han er stammen – vi er greinene, han er hodet – vi er kroppen, armer og føtter. Dette er en øvelse, en trening i å tenke oss at vi alltid er en del av et felleskap som kristne – der Jesus alltid er sammen med oss. Også når vi er alene. For Jesus er der også når vi er alene sammen med ham. Han er ikke avhengig av at det er to eller tre tilstede. Han er der alltid. Når vi skilles fra våre venner, og fra alle andre som vi bærer masker for, så er Jesus der og er sammen med hver og en av oss som vi er, og kjenner oss som vi er. Derfor valgte Maria å sette seg for Jesu føtter og glemte alle sine plikter, for hun ble møtt slik som hun er. Det vil ta pusten fra oss alle. Da skjønner vi også at det å møte Jesus handler om å legge alt til side – penger, mat, klær, hus og bil – alt det jordiske – for Jesus tar oss slik som vi er. Han gjør ingen forskjell. Verken på Maria eller på Martha. For ham er vi alle like.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet Amen.

Mark 8,28-29 – (11. feb 2018)

Preken i Karnevalsgudstjeneste i Alstahaug kirke

Det er karneval. Og vi forbinder det med å kle oss ut som noe annet enn det vi er. Vi tar på oss en maske, eller rare klær. Fastelavn er en festdag før fastetiden. Og festen er kjent for all den gode maten, som serveres for å forberede oss på flere uker uten mat og drikke. For fastetiden er knyttet til det å ikke spise eller drikke. For å minnes da Jesus fastet i førti dager.

Alle disse tidene har sine sammenhenger, tidene henger sammen i hverandre, i den store årsfortellingen vi forteller om og om igjen. Men som stadig går i glemmeboken, om vi blir altfor opphengt i detaljer.

Vi forbinder karneval med den store festen i Rio i Brasil, når alle går i opptog, utkledd i fantasirike forkledninger, og danser etter sambarytmer og musikk. Vi har bare tatt det til oss som en ny fortelling som er tatt ut av sin sammenheng. Men de feirer altså at de går inn i fastetiden med jubel, og tar bort kjøtt fra den daglige kosten. Helt fram til påskedag.

Vi tar på oss masker for å se ut som helter, for å se ut som om vi er sterkere enn vi er. Vi tar på oss en rolle, og tror det fører med seg magiske krefter. For noen vi det å ta på seg en maske, være en hjelp til å gjøre ting de synes er vanskelige når de er seg selv. Den rollen vi spiller når vi er oss selv, begrenses gjerne av de forventningene vi tror vi har til hverandre. Men når vi tar på oss en annen rolle, ser vi gjerne sider av oss selv som vi også kan være og som vi trives med. Og kanskje innse at rollen eller masken viste oss at det dette var noe vi allerede kunne og at det allerede er en del av oss, så vi ikke trenger en annen ramme rundt oss for å gjøre det på nytt senere.

Hvem er Jesus – spør vi i dag? Hvilken maske eller rolle fylte han? Bare ved å møte ham én gang er ikke nok til å se det. Selv om vi kanskje ville følt noe i nærheten av ham, at han var noe spesielt. Så var ikke det nok til å kjenne ham fullt ut, derfor kalte han disipler til seg så de skulle lære ham å kjenne og vitne om det for alle oss andre.

”Du er Messias” sa Peter. Det kunne han si fordi han hadde lært Jesus å kjenne. Og det han visste om den rollen Jesus fylte, så passet alle tegnene med det som var varslet om Messias. En ny konge som oppførte seg på en måte utover den rollen vanlige konger oppførte seg på.

Jesus tok ikke på seg en annen rolle – han var kun seg selv. Han sa ikke at han selv var Messias – men han lot andre bekjenne og erkjenne at han var det. Jesus kunne fortelle om Menneskesønnen, et annet navn på den han var, om det som skulle skje med ham, uten å direkte si at det var ham selv han snakket om. Det ble som en gåte som skulle gå oppfor dem etter at det var skjedd. De som allerede bekjente at Jesus var Messias – kunne gjette seg til det, men de forsto det ikke for med Jesus var alt perfekt – ikke noe kunne endre det. Det de ikke ville forstå, var at Jesus måtte dø, før han oppstod fra døden og ble levende igjen. Og bare ved det kunne han bevise at Messias var den rollen han hadde i livet.

Noen roller kan vi ikke gjøre noe med. For vi går bare inn i dem som sønner og døtre. Og foreldrene er mor og far, enten de vil det eller ikke. Man tror man kan frasi seg dem – men biologien holder dem på plass likevel om man er ond eller god. Jesus kalte seg selv for Sønnen med stor ”S” for å vise at hans slektskap var knyttet til en større Far i himmelen. En som er Far for alle mennesker. Ved Messias ble vi alle døtre og sønner av Gud Far. Og søsken til Jesus. Vi får alle nye roller når vi tror, og vi får på oss en trosmaske som allerede er en del av oss selv. Fordi vi er skapt og tilhører ham som har skapt oss.

Da vi ble døpt ble trosmasken synlig, selv om den er gjennomsiktig og det er bare en selv som vet at den er der. Det betyr at vi med den kan fylle vår rolle på andre måter enn det vi kun så av oss selv. I tro kan vi ”flytte fjell” heter det. Det betyr at i troen kan alt bli mulig om det er en vits med det og det ikke er til skade for andre. Vi kan ikke flytte fjellene så de vil skygge for andre i stedet. Derfor forblir de stort sett der de er. Men bildet gir oss en pekepinn på at ved troen er alt mulig, og at ingen ting er umulig for Gud.

Når vi nå feirer karneval, kan vi tenke oss at den viktigste rollen og masken vi bærer er den rollen vi er av oss selv. Den rollen er ikke ferdigskrevet, den fyller på pånytt hele tiden. Det er lett å stagnere i at vi bare er sånn. Men det er alltid nye muligheter som vi kan bygge livet vår inn i. Og selv om det er ting vi aldri vil få til, så vil andre veier åpne seg når vi innser det. Det er det å leve i troen. Og å fylle troen vårt med liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir. Fra evighet og til evighet. Amen.


Joh 1,16-18

Preken s. e. jul, 28. des 2003, av Einar Bach Skomsvoll
Joh 1,16-18


Hvis vi kunne se tankene til et menneske, hadde vi kanskje klart å lære dette menneske å kjenne på en mer ekte måte. Men vi er dømt til å måtte vente til dette menneske selv avslører sine tanker. Vi kan ofte se på kroppsspråket hvordan sinns¬stemningen er, men på innsiden er det hele et stort mysterium. Vi kan ikke se gjennom et menneske, vi er avhengige av hva det selv forteller.

Det er alltid noen som tror og beskylder oss for å kunne lese tanker, men i bunn og grunn gjetter vi bare, og noen ganger er det rett. Det kan hende at det mennesket vi kjenner aller best og har vært sammen med lengst, er beregnelig, og derfor lettere å gjette seg til hva som vil skje det neste døgnet.
Vi sier om våre barn at de kan ikke gjøre sånn og sånn, og likevel kan det hende at nå har det gjort det fordi barn er hele tiden er under kreativ utvikling. De forandres hele tiden – og blir kanskje av og til overasket og skremt av hva de plutselig kan komme til å gjøre.

Det er ikke alltid jeg kjenner meg selv godt nok. Tankene utvikler seg hele tiden, i den ene eller den andre retningen, muligens i tusen retninger samtidig. Jeg kan bevist ta valg, som bestemmer hvor jeg vil hen, hvor jeg vil være, – og jeg kan selv bestemme hvilke tanker jeg vil bruke tid på. Men det er ikke alltid at jeg gjør bevisste valg. Allikevel er alle mine valg noe jeg selv må stå til ansvar for.

Jesus var fylt med hele guddomsfylden allerede fra han var et barn. Det var alle muligheter åpne, fra det å svikte sitt kall til det å gjennomføre det. Der var også alle de mulighetene han ikke brukte. Alle guddommelige egenskaper som selv vi ikke har noe navn for, var tilstede i den lille kroppen i krybben. Han var hos Gud og han var Gud. Han hadde et stort register å spille på, men valgte å vente til han ble gammel nok. Til det var hans tid å virke. Og når han ba til sin Far, var det like mye for å vise oss hvor vi henter kreftene fra – som det var for ham å være i den guddommelige treenighetens fellesskap.

Å si at Jesus var fylt av hele guddomsfylden, har vi fra ham selv og ut i fra summen av alt han sa. Det er kanskje typisk at når vi feirer ham som barnet i krybben, så leser vi inn alle disse tingene samtidig. At Gud var tilstede betyr kanskje at vi glemmer at Gud valgte å bli et lite barn, sårbart og avhengig av sin mor og fars beskyttelse. Jesusbarnet var avhengig av at mor og far drog som flyktninger til Egypt, så ikke Herodes skulle kunne drepe ham. Selv unngikk han farene mens han var sammen med disiplene, gikk omveiene rundt byer han følte seg utrygg i, gikk opp i fjellene hvor han følte seg tryggere. Han ville vente med å oppsøke farene til tiden var inne for det.

Den fylden han var fylt av var guddomsfylden, og den har vi også fått del i gjennom Kristus. Det vil si at Kristus er den kilden vi må gå til for å sanse guddomsfylden. Han har gitt den gjennom sitt ord og gjennom sine sakramenter.
Slik kan vi høre ordet og la forstanden og fornuften belæres av den han er. Gjennom dåpen får vi merke vannets rensende kraft mot vår hud, og smake og lukte vin og brød i nattverden.
Alle sansene hjelper oss til å merke hva som er hans fylde. Og troen forteller oss hva det er vi sanser. Det er Kristus.

Å merke fylden gir oss visshet om hva som er sant. Og Den Hellige Ånd gir oss det vi trenger, litt etter litt.
Det er store krefter som ligger skjult i denne fylden, men vi kan ikke bruke dem på egen hånd, det må alltid brukes av et fellesskap som samles rundt Jesus Kristus. Et fellesskap hvor Jesus er hode for legemet og vi er hans armer og bein. Han gir oss sine nådegaver for at vi skal hjelpe hverandre, og vise omsorg for hverandre.

Men det er ikke alltid så lett å sanse slik vi ønsker, men da må vi be Jesus om å åpne våre øyne,
så vi kan se hvor rik vi er,
for vi har en Fader i det høye
som fader omhu for oss bær.

Og derfor gir han oss del i denne fylden for å gi oss den omsorgen vi trenger.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Matt 5,20-26 – 7 s.e.Pinse

7. s. e. pinse
6. juli 1997
Namsos kirke (sommer vikariat)
Av Einar Bach Skomsvoll
Tekst: Matt 5,20-26


Opp gjennom oppveksten har jeg sett på fariseerne og de skriftlærde som noen store idioter. De møtte Jesus med skepsis fra første stund, og gav dem få sjanser til å vise hvem han var. De var bare ute etter å ta ham, sette ham fast i ordkløyveri, eller få hans popularitet til å falle sammen. De så på ham som en utfordrer de måtte ha av veien, de var redde for å miste sin posisjon i samfunnet og de planla feller for å kunne stille ham til doms, for så å finne et påskudd til å drepe ham.

Det er slik de fremstilles i Bibelen. Det tegnes et bilde av dem som er negativt. Derfor har også jeg et negativt bilde av dem.

Deres posisjon i samfunnet, var at de tilhørte en samfunnsklasse som stod for å være levende forbilder for alle de andre. De stod for en levende tolkning av Guds hellige lov. Og var stadig fremme med læresetninger for den riktige måten å leve på. Det gjaldt alle dagligdagse ting. De var opptatte av hvordan en skulle leve et rett liv. På hvilken måte, det jødiske samfunn skulle bli opplevd som et godt fellesskap å leve i.

De var levende forbilder. De trodde at frelsen lå i oppfyllelsen av loven. Og så på seg selv som de beste til å gjøre nettopp det. ”Gud så i nåde til dem” fordi de var så gode mennesker.
Ingen andre var flinkere enn dem, det er sant. Bibelens beskrivelse av dem er litt ensidig. De var de mest positive menneskene i det jødiske samfunnet, det kommer vi ikke unna. Å se negativt på dem for alltid, fordi de stod bak mordet på Jesus, er å gå for langt.
Om de hadde kommet hit blant oss. Ville vi ha tilbedt dem og aller mest ønsket å hatt dem til venner. De var de beste.
Jesus krever av oss å være bedre enn de skriftlærde og fariseerne i måten å leve på. Det er ikke bare å holde loven slik som den står skrevet. Som til eksempel ”du skal ikke slå i hjel.”
For oss hverdagsmennesker, er det budet kanskje det enkleste å holde. Om vi forstår det bokstavlig.

Jesus tolker den dypere. ”Å slå i hjel” betyr så mye mer enn bare å drepe. Det betyr også alt vi gjør mot vår neste, av vonde ting. Å irritere seg over naboen eller å snakke bak ryggen på folk. Å direkte gå inn for å snakke nedsettende om et menneske, slik at det taper ansikt. Jesus sier at det ikke er nok å holde loven slik den står. Kanskje med den baktanke at fariseerne og de skriftlærde skulle få vite at det ikke var godt nok det de gjorde. Men at det krevdes mer.

For hvem klarer til enhver tid å la være å bli sint, eller å unngå å si ”din dumrian” eller ”din ugudelige narr,” eller lignende uttrykk.

Poenget er at vi ikke klarer det. Og at vi derfor skal bli stilt for domstolen. Oppstilt foran Guds domstol; ingen kommer utenom den; selv ikke fariseerne eller de skriftlærde. Og fordi vi ikke klarer å holde budene fullt ut trenger vi å bli utfridd. Vi trenger den redningen som Jesus gir oss. – Da han sonte våre synder. For vi klarer ikke å forsvare oss alene. Uten Jesus får vi ingen nåde. Mer vet jeg ikke om hva som skjer med dem som ikke har nåde. Jeg vet bare at den som tror at Jesus frelser – får frelse.

Og nå kan vi bare slappe av, og vente på redningen? Og glemme lovene, siden vi vet at vi er syndere og ikke klarer å holde dem?

– Nå er det jo slik at dette er gode lover! De minner oss om den gylne regel:
”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem.” Å ikke bli sint på noen. Eller å ikke kalle noen for ”en dumrian.” Er gode bud. Det er slik vi krever at andre skal være mot oss.

Det kan hende at vi må lære oss, som kristne, å skjelne mellom rettferdighet og urettferdighet. Vi må se på verden og passe på at menneskene rundt oss har det godt. Vi må se på Namsos by, om det er noe vi skulle ha rettet på.
Vi har lov til å vise sinne overfor våre medmennesker, bare om det er ment som noe godt. Hvis det er ment for å rette på feil. Vi må skille menneskenes verdi fra deres handlinger. Slik at vi tar en kaffetår med en nabo, men samtidig har mulighet til å fortelle det vi reagerer på. Vi må fortelle hverandre at vi ikke klarer å holde alle bud til enhver tid. Og at det derfor vil skje, at jeg engang imellom kaller folk for dumme.
Vi minne hverandre på dette, slik at vi vet hvor vi har hverandre. Så vi ikke så lett sårer når vi dømmer. Vi må lære å tilgi hverandre, og lære å be om tilgivelse fra hverandre.

Amen

1 Pet 2,4-10 – 6 s.e.PINSE 1994

Preken 6sepinse, opprinnelig fra 3.7.1994, holdt også 7.7.96(Dun og Otterøy) og 14.7.96(Salen).

1996 utgaven. Otterøy kirke, Dun kirke og Salen kirke, Fosnes prestegjeld. Av Einar Bach Skomsvoll.

Her er vår menighet. Et hus oppbygd av steiner. Når vi møtes hver søndag er det som om vi ser det for oss.

Et steinhus, – hvor hver av oss er en stein. Og det er trygt.

Prøv å se for dere deres stein. Se hvor høyt dere sitter. Noen er små, andre er store. Vår menighet, som et lite hus på en stor jordvoll. Som den lille biten av et isfjell som stikker opp av havet.

Vi rammes av nysgjerrighet. Hva er det som finnes under overflaten? Hvorfor samles vi her i dag? Hvorfor har vi bygd oss sammen til et hus? Hva er sammenhengen?

Vi tar fram gravemaskinen, graver oss ned langs veggen. Og til vår store undring ser vi at den fortsetter nedover. Her er det jo flere steiner. Stein på stein. Men de ligger under jorden. Begravet. Og vi ser dem ikke, fordi alt vi ser er det som ligger åpent i dagen.

Men la oss grave videre. Vi tar frem arkeologiskjeene. Sakte men sikkert, uten å ødelegge noe, avdekker vi lag på lag, meter på meter, stein på stein.

Her ser vi noen kjente navn: Ole Hallesby, Hans Nielsen hauge, Martin Luther, Olav den Hellige, Augustin og mange kjente teologer. Det er prangende navn, som har gitt oss huskbare tider og som har reddet kirken på mange vis.

Men alle er de omgitte av ukjente navn. Stein på stein. Uten dem ville bygningen for lengst ha rast sammen.

Når vi nå graver oss nedover, blir vi kjente med nye ansikter, nye historier, som ikke er nevnt i historiebøkene.

Her ser vi motgangstider og medgangstider. Mange tvilere og mange sterke i troen. Alle er de brukt i bygningsmassen. Mange steder ser det ut til at steinene er forvitret, det er ikke mye som holder dem sammen. Men en ting har de felles: de er merket med et håp, deres svakhet er styrken som gjør at bygningen ikke faller sammen. Vi finner en lovmessighet som ødelegger det meste av vitenskaplig logikk.

Vi graver videre. Vi ser hvordan bygningen noen ganger skrår for mye til høyre, og noen ganger for mye til venstre. Enkelte steder er det slurvet i byggingen. Andre steder har man vært så nøyaktige at det fryser nedover ryggen. Ornamenter på den ene siden og kalde flater på den andre.

Så endelig når vi bunnen. De siste hundre meterne har bygningen skrådd kraftig innover, og ender i et kors av tre, det bærer det hele.

Vi løfter blikket og ser oppover langs en raritet av en bygning. Den svimlende totusenårige høyde har satt sitt preg på utformingen. Høyt der oppe er vår plass. Helt her nede står korset.

La oss nå høre det hellige evangelium, som står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel vers 16,13-20:

13 Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias.

Slik lyder Herrens ord.

Nå er vi helt nede ved vår kirkes grunn. Vi ser korset foran oss, og vi hørte nettopp Peters bekjennelse. ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Jødene ventet på Messias. Profetene forkynte om en kommende frelserkonge som skulle befri dem fra all undertrykkelse. Blant de troende jøder var forventningene store. De så etter spesielle menn. Menn som gjorde tegn, menn som oppfylte profetienes beskrivelser.

De hadde ventet i flere hundre år, så mange trodde at det var en av de store profetene i fordums tid. Dessuten var tiden fylt av mye uro, de lette febrilsk etter en som kunne lede dem i kamp mot romerne.

Derfor var det grunnlag for å velge.

Noen valgte Elia, andre Johannes døperen.

Men Peter var sikker i sin sak: ”Du er Messias!”

Det var i og for seg et godt valg. Men Peter hadde sett Jesu mektige gjerninger. Han mente sikkert at Jesus var det nærmeste som kunne komme opp til beskrivelsene av Messias. Han våget å si ordene. Slik var Peter. Han sa og gjorde ting, uten riktig selv å være klar over konsekvensene av det.

Jesus overrasker Peter med et løfte. Løftet om at kirken skal bygges på Peters bekjennelse. Kirken, er fellesskapet som samles rundt Jesus, det fellesskapet som Jesus samler rundt seg, og som tror at Jesus er Messias.

I denne bekjennelse gis himmelrikets nøkler til den som bekjenner. Nøkler til å binde og til å løse. Nøkler til å forby og til å tillate. Men nøklene styres av bekjennelsen.

Dette løftet kommer før det ekstraordinære har skjedd. Det kommer før en kan forstå hva det egentlig betyr, før det får sin fulle mening.

Nå når disiplene trodde at Jesus var Messias, kunne han fortelle om hva som skulle skje med ham. Han måtte si det, selv om de ikke forsto det. Fordi de levde i forståelsen av at han var den Israels nye konge som skulle seire over romerne.

Seks dager senere blir bekjennelsen stadfestet av Gud Fader selv, oppe på et høyt fjell: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!”

Den hendelsen gjorde dem sikrere i sin sak.

Og vi husker inntoget til Jerusalem, hvor Jesus hylles som konge. Profetier blir stadfestet. Flere begynner å tro på ham, at han er Messias. Ryktet går blant folket, og med forventning er de spente på hva som vil skje.

Jesus blir arrestert. Og han dømmes til døden for å ha spottet Gud. Han kan ikke være Messias. Ingen kan kalle seg Messias, – andre må gjøre det for ham. Han må bevise det gjennom sine gjerninger at han er det.

Jødene forkaster ham. De vraker ham. Utstøter ham fra folket. Han henrettes utenfor byen. Blant de urene. Blant de døde. For de vil ikke ha en slik Messias som han.

Og han dør.

Men Gud har utvalgt nettopp ham. Derfor seirer han over døden, og står opp fra de døde. Fordi han har en gjerning å fullføre. – Han er Messias, den levende Guds Sønn!

Husk det!

På korset blir Jesus bildet på den vrakede stein. Og denne stein ville Gud bruke. Han var utvalgt og dyrebar. Han lever!

Korset blir hjørnesteinen. Stedet hvor Messias, Guds Sønn, ble ofret – for alles synder. Han var det eneste, helt lytefrie, lammet. Den utvalgte!

På ham ble steinene lagt: Apostlene, disiplene og de første kristne.

Vi står og ser det foran oss, hvordan de første steiner ble lagt på:

Peter, Johannes, Jakob,

Andreas, Filip, Maria,

Paulus, Lukas, Tomas,

Taddeus. –

Navn på dem som bekjente at Jesus er Messias. Kjente og ukjente.

Det er jo klart, vi kan jo ikke forstå hvordan det enkle trekorset kan holde tyngden og balansen av det høye steinhuset.

Men det er ikke vårt problem.

Det er Guds problem.

Skjønt,
litt til hjelp har vi vært. Her kommer himmelrikets nøkler inn. De har vært flittig i bruk, for å hindre at balansen ble satt helt ute av kontroll. Nøklene har gjort oss til en organisert kirke. Med dem har vi vernet oss mot vrang lære.

Men nå må vi komme oss opp igjen. Grave igjen hullet som vi har åpnet, og la de døde være døde. For i vår tid er det vi som lever.

Og her er vi. På toppen av en totusenårig høy steinbygning. Vi er dem som bekjenner at Jesus er Messias i dag. Og når vi bekjenner dette, stoler vi på at kirken har brukt nøkkelmakten riktig, at Bibelens skrifter er det ordet Gud vil gi verden. Fra skapelse til fullendelse. Og at Gud kan bruke disse ord på forunderlig vis.

Vi, – er dagens levende steiner.

Vår menighet, – er Guds folk.

I 1 Peters brev 2 – er det store ord som er brukt om oss. Ord som gjør oss lik en adelig slekt: Utvalgt, kongelig, hellig, Guds eiendom.

For han vil at vi skal fortelle videre om hans storverk. Om alt dette som skjedde med Jesus. Om døden, oppstandelsen og seieren. Hele dette at Gud ble født inn i verden. Dette skal vi fortelle videre. Noen må reise langt og noen må være her.

Jeg skal ikke si så mye om hvordan vi skal gjøre det. Fordi det er vårt felles ansvar. Bekjennelsen til Jesus som vår befrier, Messias, Guds Sønn, er noe vi alle må se på som vår oppgave. For det kommer ikke av seg selv. Noen kom til oss, og vi må gå videre. Ellers blir ikke byggverket høyere. Og selv om vi er svake, redde og engstelige, så vil Gud bruke oss.

La troen på Jesus få styrke dere. Tro at det kan ta litt tid. Vit at Gud gleder seg over all den tid dere bruker på ham. Om det så er bare for å komme i kirken i dag.

Han vil mye mere. Utfordrer oss daglig. For han vet at jo mer vi hører, jo tryggere blir vi på oss selv og på andre. Jo mere stoler vi på det han har sagt.

Tro at nattverden gir styrke, ikke bare i den kommende uke, men at den velsigner livet ut. Hver gang du mottar den.

I dag skal vi få motta nattverd igjen, den er for alle som ønsker å motta Jesu legeme og blod, – i troen på at han er Messias, den levende Guds Sønn, som styrker hver og en, og hele menigheten. Og gjør oss til levende steiner i vår menighet. At vi får oppleve hans fellesskap sammen med hele menigheten. Og å leve i dette fellesskapet hele uken igjennom, – muligheten er der, – grip den nå!

Ære være Faderen, Sønnen
og Den Hellige Ånd,
som var, er og blir,
en sann Gud,
fra evighet og
til evighet.

Amen


Prekener, slekt og annet