Preken
s. e. jul, 28. des 2003, av Einar Bach Skomsvoll
Joh 1,16-18
Hvis vi kunne se tankene til et menneske, hadde vi kanskje klart å lære dette
menneske å kjenne på en mer ekte måte. Men vi er dømt til å måtte vente til
dette menneske selv avslører sine tanker. Vi kan ofte se på kroppsspråket
hvordan sinns¬stemningen er, men på innsiden er det hele et stort mysterium. Vi
kan ikke se gjennom et menneske, vi er avhengige av hva det selv forteller.
Det er alltid noen som tror og beskylder oss for å kunne lese tanker, men i
bunn og grunn gjetter vi bare, og noen ganger er det rett. Det kan hende at det
mennesket vi kjenner aller best og har vært sammen med lengst, er beregnelig,
og derfor lettere å gjette seg til hva som vil skje det neste døgnet.
Vi sier om våre barn at de kan ikke gjøre sånn og sånn, og likevel kan det hende
at nå har det gjort det fordi barn er hele tiden er under kreativ utvikling. De
forandres hele tiden – og blir kanskje av og til overasket og skremt av hva de
plutselig kan komme til å gjøre.
Det er ikke alltid jeg kjenner meg selv godt nok. Tankene utvikler seg hele
tiden, i den ene eller den andre retningen, muligens i tusen retninger
samtidig. Jeg kan bevist ta valg, som bestemmer hvor jeg vil hen, hvor jeg vil
være, – og jeg kan selv bestemme hvilke tanker jeg vil bruke tid på. Men det er
ikke alltid at jeg gjør bevisste valg. Allikevel er alle mine valg noe jeg selv
må stå til ansvar for.
Jesus var fylt med hele guddomsfylden allerede fra han var et barn. Det var
alle muligheter åpne, fra det å svikte sitt kall til det å gjennomføre det. Der
var også alle de mulighetene han ikke brukte. Alle guddommelige egenskaper som
selv vi ikke har noe navn for, var tilstede i den lille kroppen i krybben. Han
var hos Gud og han var Gud. Han hadde et stort register å spille på, men valgte
å vente til han ble gammel nok. Til det var hans tid å virke. Og når han ba til
sin Far, var det like mye for å vise oss hvor vi henter kreftene fra – som det
var for ham å være i den guddommelige treenighetens fellesskap.
Å si at Jesus var fylt av hele guddomsfylden, har vi fra ham selv og ut i fra
summen av alt han sa. Det er kanskje typisk at når vi feirer ham som barnet i
krybben, så leser vi inn alle disse tingene samtidig. At Gud var tilstede betyr
kanskje at vi glemmer at Gud valgte å bli et lite barn, sårbart og avhengig av
sin mor og fars beskyttelse. Jesusbarnet var avhengig av at mor og far drog som
flyktninger til Egypt, så ikke Herodes skulle kunne drepe ham. Selv unngikk han
farene mens han var sammen med disiplene, gikk omveiene rundt byer han følte
seg utrygg i, gikk opp i fjellene hvor han følte seg tryggere. Han ville vente
med å oppsøke farene til tiden var inne for det.
Den fylden han var fylt av var guddomsfylden, og den har vi også fått del i
gjennom Kristus. Det vil si at Kristus er den kilden vi må gå til for å sanse
guddomsfylden. Han har gitt den gjennom sitt ord og gjennom sine sakramenter.
Slik kan vi høre ordet og la forstanden og fornuften belæres av den han er.
Gjennom dåpen får vi merke vannets rensende kraft mot vår hud, og smake og
lukte vin og brød i nattverden.
Alle sansene hjelper oss til å merke hva som er hans fylde. Og troen forteller
oss hva det er vi sanser. Det er Kristus.
Å merke fylden gir oss visshet om hva som er sant. Og Den Hellige Ånd gir oss
det vi trenger, litt etter litt.
Det er store krefter som ligger skjult i denne fylden, men vi kan ikke bruke
dem på egen hånd, det må alltid brukes av et fellesskap som samles rundt Jesus
Kristus. Et fellesskap hvor Jesus er hode for legemet og vi er hans armer og
bein. Han gir oss sine nådegaver for at vi skal hjelpe hverandre, og vise
omsorg for hverandre.
Men det er ikke alltid så lett å sanse slik vi ønsker, men da må vi be Jesus om
å åpne våre øyne,
så vi kan se hvor rik vi er,
for vi har en Fader i det høye
som fader omhu for oss bær.
Og derfor gir han oss del i denne fylden for å gi oss den omsorgen vi trenger.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud
fra evighet og til evighet. Amen.
