Joh 1,29-34 – 2. søndag i Åpenbaringstiden (iiiR)

Her i kirken starter det et nytt år med adventstida. Den tida som vi gjør de siste forberedelsene før jul. Ett år i kirka kalles for et kirkeår, og kirkeåret er knyttet til en gjentakelse av faste temaer som kommer tilbake år etter år. Og tekster som belyser temaene. I adventstida ser vi fram mot Herrens komme. Vi tar på oss profetbrillene og kjenner på forventningen som det må ha vært om at ved de siste tider skal Herren Messias komme til jorden og styre den med fred. Og hver jul kommer Gud til jorden som et lite barn, Jesus. Tiden etter jul, kaller vi Åpenbaringstiden. De er tiden hvor vi får svar på hvem Jesus er. Og hvilke bilder vi knytter til ham, som også gjentas på hver gudstjeneste. Bilder som forklares i bibeltekstene.

I dag hører vi om at døperen Johannes kalte ham for «Guds lam» – på den gamle altertavlen her i kirken kan vi se Johannes helt nederst til høyre – nesten uten klær mens han holder en bok med et lam på – Guds lam – og han peker mot det.

Døperen Johannes viktigste oppgave var å rydde vei for Jesus. Og gå foran ham og gjøre jødene klare til å ta imot Messias. Slik Adventstiden egentlig er en forberedelsestid for å rydde vei for Jesu fødsel. I dag har vi lett for å glemme at tidene slik de er lagt opp knytter seg til hele oss og ikke kun tankene våre. Før i tiden fastet man i adventstiden slik at Juletiden skulle bli ekstra god. Så gav tidene også en mening i hele kroppen og satte seg fast i bunnen av livet og ikke bare i det skiftende tankelivet hvor tvilen så lett oppstår. Vi vil helst slippe det som utfordrer oss og piner oss – og har en større frihet til å velge selv enn man hadde før i tiden, og det skal vi ikke gå tilbake på. Men i dag må vi velge dette selv og ta ansvar for vårt eget liv på en annen måte enn da alt dette var et pålegg utenifra.

Derfor er tvilen også lettere tilgjengelig for oss, for vi ser ikke lenger sammenhengene med hvorfor ting er som de er.

Når vi føler noe på kroppen så blir det mer virkelig for oss, det blir mer personlig, det betyr noe. Det er håndfast – og da er det ikke heller så lett å tvile.

Døperen Johannes oppsøkte selv ørkenen, og levde som profeten Elia – av det han fant å spise der i ødemarken. Gresshopper og honning. Han oppsøkte ensomheten for å finne sannheten i livet. Og endte opp med et budskap om at menneskene måtte omvende seg – det vil si vende helt om fra det livet de var vant til. Og de som ble hans elever eller disipler, gjorde det slik som han sa de skulle gjøre det. Han døpte med vann, som et symbol på denne omvendelsen. Og likevel pekte han på at den dåpen Jesus skulle komme med var mye sterkere enn hans egen.

Johannes innførte dåpen som et tegn, og Jesus fylte den med et innhold. Så det ble et sakrament – en hellig handling. Johannes ryddet veien med nye tegn, så Jesus kunne legge av sin gudommelige helhet inn i dem.

Slik var det også med lammet. Johannes kalte Jesus for «Guds lam som bærer bort verdens synder». Vi synger det under nattverden, og har med det bevart setningen i liturgien vår.

Lammet har en spesiell historie for israelittene. Det var noe av det første de ofret til Gud, og knyttet dem med det til Gud gjennom offeret. Lammet fikk også et symbol gjennom at de en gang i året fikk beskjed av Gud om å sende en sau inn i ørkenen – en sau som skulle bære bort folkets synder.

Og historien om Abraham som ble satt på prøve av Gud, om han ville ofre sin sønn. Og da han gjorde seg klar til å gjøre det, stoppet Gud ham og gav ham en sau i stedet. En stedfortreder. På samme måte som da de levde som slaver i Egypt opplevde at de ble bevart da de spiste påskemåltidet sammen i hver familie.

Slik ble det vanligere og en selvfølge at når tempelet ble bygget i Jerusalem så skulle dette feilfrie lammet ofres fra hver familie en gang i året – helst til påske. Derfor dro alle familier dit – på festreise. Og mange salmer i bibelen er knyttet til denne festreisen, hvor de også sang mens de reiste for å feire påske og spise påskemåltidet sammen. Omtrent slik vi feirer jul her hos oss og reiser hjem for å feire jul sammen.

Slik er påsken for jødene.

Men de ofret også et sonofferlam knyttet til alt de så på som sin historie med Gud, at ved et sonoffer sonte de alle sine synder. Det var inn i denne tradisjonen at Johannes Døperen så Jesus som «Guds lam» som en ny stedfortreder. Det lammet Gud hadde sett ut som det eneste lammet som kunne gi frelse til alle tider. Og med det endre tempelpraksisen – og Jesus forene lammet og tempelet i sin person Jesus Kristus. Slik kunne Jesus si om seg selv at han skulle rive ned tempelet og bygge det opp igjen på tre dager. Han snakket om seg selv. I Jesus samles alle bildene – og derfor er han også så stor i den kristne tro.

I Jesus ser vi hele tempelpraksisen til stede, og ved ham er alt fullbrakt.

Slik vokste det fram en tro på Jesus som mye mer enn en historisk person, men at de også kunne stadfeste at han var Guds sønn. Sendt til verden for å oppfylle Guds krav til oss mennesker og med det bli nøkkelen vi trenger for å komme inn i Guds rike.

Derfor snakker vi også om lammets måltid – nattverden – der Jesus deler sitt legeme og blod med oss, slik at vi kan få del i alt hva han kan gi oss. Ved innstiftelsen av måltidet blir brødet og vinen – Jesus Kristus. I troen på ham blir alt til stede i det vi spiser og drikker i nattverden.

Johannes kunne fortelle at Jesus også var til før ham. Med det viser han til noe som ikke er tydelig i Bibelen, men som har vokst fram etter hvert. Troen på at Jesus er Gud selv. Gud slik han opptrådte for oss mennesker, og som Ordet fra Guds munn. Dette handler om det vi ikke så lette forstår med hodet. Som kan forklares som noe mystisk eller et mysterium hvordan det henger sammen. Og slik skal det være i troen. Alt kan ikke forklares helt ut, da blir det ikke lenger plass til troen, og den enkle tro som tar ting som det er. Og lar undringen få styre mer enn fakta.

Det er i undringen at sangene blir til. At kunst vokser fram. Det som ikke sier alt men likevel gir en god mening og trøst i møte med alt uforståelig. I det ligger håpet om at det er slik det er. Håpet som er så sterkt at det skaper tro. Og ved det bygger vi vår kjærlighet og felleskap på.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet