Alle innlegg av Einar Bach Skomsvoll

Luk 10,38-42 15 siT – (2.sept2018)

Mar-ta og Mar-ia

Det er godt å be, det er godt å være stille uten å tenke for mye. Det er godt å slappe av, det er godt å sove. Det er også godt å sette seg ned og høre andre fortelle historier. Det er godt å hvile. Å leve i bønn, er for meg å ta det med ro – eller å ta det mer med ro enn ellers. Det er å ta bønnen inn i dagliglivet. Jeg er ikke så vant til det. Og det var nok ikke Martha og Maria heller. De hjalp hverandre med det meste, for å få det til å gå rundt i heimen der de bodde. Martha var sikkert den eldste av dem siden hun synes å være så pliktoppfyllende. Hun vet hva som må gjøres og tar alle avgjørelser. Hun finner mening i det, og har virkelig funnet sin plass i livet. Mens Maria henger mer med. Hun gjør det hun får beskjed om, eller etter hvert så lærer hun det også. Men hun har fortsatt mye å lære. Hun setter seg ofte ned når de får besøk. Prøver å snappe opp gode historier hun kan fortelle videre, og lytter til dem som har kommet på besøk. Hun varter dem opp, og passer på at de alltid har noe å drikke. Martha ordner opp på kjøkkenet, og Maria kommer når hun ber henne om det. De hjelper hverandre hele tiden. De arbeider sammen og de ber sammen. Det blir alltid for lite tid til det siste synes Maria, for det er så mye å gjøre. Alltid noe nytt som må forberedes. Klær må vaskes, henges til tørk, og legges pent inn i skapet. Gulvet må feies hver dag. Det må tørkes støv etter den siste sandstormen. Dyra må melkes og gis fór. Og så er det forberedelsene til alle festene, og alle de små rettene med så mange forskjellige smaker.

Men i dag får de besøk av Jesus.

Maria blir stadig mer borte fra kjøkkenet. Det er plutselig mange oppgaver hun bruker å gjøre som nå Martha må gjøre i stedet. Martha løper fra oppgave til oppgave. Hun må sette seg ned. Men så er det opp igjen og løpe til neste oppgave. Hun står på, hun vet jo at Maria liker seg når de har besøk. Og Martha vet at hun klarer det. Det har gått sport i det. Hun ser stadig måter å forbedre seg når hun får litt press på seg. Om hun hadde levd i en annen tid hadde hun sikkert vært aktuell for en jobb på en gourmetrestaurant med flere Michellent stjerner. Hun setter seg ned igjen. Hvor blir det av Maria? Hun går ut på oppholdsrommet. Maria sitter der fortsatt, hun har glemt å helle i mer vann til gjestene. Martha må minne henne på det. Så går Martha tilbake igjen. Hun unner Maria å sitte med gjestene, for hun er ikke så flink med det selv. Hun liker seg på kjøkkenet. Der har hun orden, og vet hvor alt er. På null komma niks kan hun mekke de lekreste retter. Gulvet må feies igjen, ”Maria?”. Ikke noe svar. Det prates egentlig ganske høyt nå. Hun kan nesten høre hva de snakker om. Hun får ikke med seg alle ordene. Hun setter seg ned igjen. En kakerlakk piler over gulvet. ”Maria?” – det kommer automatisk. Ikke noe svar. Martha tar kosten og begynner å feie. I det hun er ferdig roper hun igjen ”Maria, hører du, jeg trenger litt hjelp her ute på kjøkkenet, jeg trenger hjelp til å melke geita?” – ikke noe svar. Martha går ut av kjøkkenet. Gjennom gangen, men det er så vidt hun kommer fram, det er så mange sandaler der. Ja til og med en sykebåre er satt på høykant inn mot veggen. ”Såpass,” tenker hun ”er Røde Kors her også!” Ja, ja, det er jo godt de har med seg helsepersonell når det er så mange som har samlet seg her. ”Ma-”. Maria har satt seg helt inntil føttene hans. Martha blir nesten forlegen på hennes vegne. ”Maria, kan du komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Ikke noe svar. ”Maria!”. ”Maria!”. ”Jesus, kan du si til Maria, at hun må komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Jesus, stopper opp midt i en setning, først nå ser Maria at Martha er kommet inn dit. Maria skjønner at det er på tide å bryte opp, men det er som hun ikke klarer å reide seg for alt det Jesus sier og forteller om gir henne så mye mer mening enn hun noen gang har hørt tidligere. Da svarer Jesus:  ”Martha!” Martha!” ” Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.”

Ett er nødvendig. Den gode del. Den skal ikke tas bort.

Det er lett å koble bønnen inn mot denne teksten. Som om den er den gode del. Men at alt arbeid blir en kontrast. En del, som ikke er fullt så god? Samtidig er det et ordpar som klinger godt sammen ”Ora et labora” Bønn og arbeid. Martha og Maria. De har blitt som symboler for to motsatser. Og samtidig, to deler som er helt avhengige av hverandre. All bønn er avhengig av arbeid, og alt arbeid er avhengig av bønn. De henger sammen, og trenger hverandre. Da er det kanskje ikke det det handler om, selv om vi i kirken kan ønske oss en teologiskpolitisk fokusering på bønnen som viktig. For vi har så lett for å glemme den i vårt arbeide.

Den gode del. Handler om noe annet. Den handler om å sitte ved Jesu føtter. Den handler om for Maria å få oppleve Jesus her og nå, da han levde her på jorda. Og Jesus sier underforstått til Martha: ”Kom og sett deg her du også! Det er ikke så nøye med maten idag” Vi får ikke vite om hun satte seg ned. Men slik settingen var, tror jeg Jesus fikk Martha til å komme og sette seg også. For Jesus hadde en høy stjerne i denne familien.

Å sette seg ned for Jesu føtter, er i dag å sette seg ned og høre på det som Jesus vil fortelle oss. Det vi leser om i Bibelen. Og det fortellingene sier til hver og en av oss og møter oss der vi er i våre liv. For selv om tekstene er de samme i Bibelen, klinger de litt forskjellig, og taler litt forskjellig til oss, avhengig av hvor vi er i livet vårt. Lar vi Jesus møte oss slik vi er, eller slik vi vil være. Lar vi Jesus se oss slik vi er, eller pynter vi oss litt ekstra så vi ser ut slik vi ønsker å være. Uansett Jesus ser oss slik vi er – bak alt det vi skjuler oss bak. Om enn det er i et annet rom, på et kjøkken eller om du heller har lyst å gå på tur i fjellet i solskinnet, enn å gå i kirken og sitte ved Jesu føtter. Vi kan ikke fornærme Jesus ved å gjøre alt annet. Men den som velger den gode del, den skal ikke få det fratatt. Den blir værende som et levende minne i sjelen vår. Jesus har møtt deg her og nå, og du vet det! For du har sittet ved Jesu føtter! Det kan du ta med deg hjem.

Klarer vi å tenke oss at den gode del er noe mer enn bare bønn? At det å oppleve Jesus nærvær er noe annet enn alt det bønn gir oss? Som en annen dimensjon. Som handler om å være, og å oppleve Jesu nærvær sammen med deg. For selv om vi ikke kan se Jesus, sier vi at han er midt i blant oss, om bare to eller tre er samlet i hans navn. Vi sier at vi er en del av ham, han er stammen – vi er greinene, han er hodet – vi er kroppen, armer og føtter. Dette er en øvelse, en trening i å tenke oss at vi alltid er en del av et felleskap som kristne – der Jesus alltid er sammen med oss. Også når vi er alene. For Jesus er der også når vi er alene sammen med ham. Han er ikke avhengig av at det er to eller tre tilstede. Han er der alltid. Når vi skilles fra våre venner, og fra alle andre som vi bærer masker for, så er Jesus der og er sammen med hver og en av oss som vi er, og kjenner oss som vi er. Derfor valgte Maria å sette seg for Jesu føtter og glemte alle sine plikter, for hun ble møtt slik som hun er. Det vil ta pusten fra oss alle. Da skjønner vi også at det å møte Jesus handler om å legge alt til side – penger, mat, klær, hus og bil – alt det jordiske – for Jesus tar oss slik som vi er. Han gjør ingen forskjell. Verken på Maria eller på Martha. For ham er vi alle like.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet Amen.

Mark 8,28-29 – (11. feb 2018)

Preken i Karnevalsgudstjeneste i Alstahaug kirke

Det er karneval. Og vi forbinder det med å kle oss ut som noe annet enn det vi er. Vi tar på oss en maske, eller rare klær. Fastelavn er en festdag før fastetiden. Og festen er kjent for all den gode maten, som serveres for å forberede oss på flere uker uten mat og drikke. For fastetiden er knyttet til det å ikke spise eller drikke. For å minnes da Jesus fastet i førti dager.

Alle disse tidene har sine sammenhenger, tidene henger sammen i hverandre, i den store årsfortellingen vi forteller om og om igjen. Men som stadig går i glemmeboken, om vi blir altfor opphengt i detaljer.

Vi forbinder karneval med den store festen i Rio i Brasil, når alle går i opptog, utkledd i fantasirike forkledninger, og danser etter sambarytmer og musikk. Vi har bare tatt det til oss som en ny fortelling som er tatt ut av sin sammenheng. Men de feirer altså at de går inn i fastetiden med jubel, og tar bort kjøtt fra den daglige kosten. Helt fram til påskedag.

Vi tar på oss masker for å se ut som helter, for å se ut som om vi er sterkere enn vi er. Vi tar på oss en rolle, og tror det fører med seg magiske krefter. For noen vi det å ta på seg en maske, være en hjelp til å gjøre ting de synes er vanskelige når de er seg selv. Den rollen vi spiller når vi er oss selv, begrenses gjerne av de forventningene vi tror vi har til hverandre. Men når vi tar på oss en annen rolle, ser vi gjerne sider av oss selv som vi også kan være og som vi trives med. Og kanskje innse at rollen eller masken viste oss at det dette var noe vi allerede kunne og at det allerede er en del av oss, så vi ikke trenger en annen ramme rundt oss for å gjøre det på nytt senere.

Hvem er Jesus – spør vi i dag? Hvilken maske eller rolle fylte han? Bare ved å møte ham én gang er ikke nok til å se det. Selv om vi kanskje ville følt noe i nærheten av ham, at han var noe spesielt. Så var ikke det nok til å kjenne ham fullt ut, derfor kalte han disipler til seg så de skulle lære ham å kjenne og vitne om det for alle oss andre.

”Du er Messias” sa Peter. Det kunne han si fordi han hadde lært Jesus å kjenne. Og det han visste om den rollen Jesus fylte, så passet alle tegnene med det som var varslet om Messias. En ny konge som oppførte seg på en måte utover den rollen vanlige konger oppførte seg på.

Jesus tok ikke på seg en annen rolle – han var kun seg selv. Han sa ikke at han selv var Messias – men han lot andre bekjenne og erkjenne at han var det. Jesus kunne fortelle om Menneskesønnen, et annet navn på den han var, om det som skulle skje med ham, uten å direkte si at det var ham selv han snakket om. Det ble som en gåte som skulle gå oppfor dem etter at det var skjedd. De som allerede bekjente at Jesus var Messias – kunne gjette seg til det, men de forsto det ikke for med Jesus var alt perfekt – ikke noe kunne endre det. Det de ikke ville forstå, var at Jesus måtte dø, før han oppstod fra døden og ble levende igjen. Og bare ved det kunne han bevise at Messias var den rollen han hadde i livet.

Noen roller kan vi ikke gjøre noe med. For vi går bare inn i dem som sønner og døtre. Og foreldrene er mor og far, enten de vil det eller ikke. Man tror man kan frasi seg dem – men biologien holder dem på plass likevel om man er ond eller god. Jesus kalte seg selv for Sønnen med stor ”S” for å vise at hans slektskap var knyttet til en større Far i himmelen. En som er Far for alle mennesker. Ved Messias ble vi alle døtre og sønner av Gud Far. Og søsken til Jesus. Vi får alle nye roller når vi tror, og vi får på oss en trosmaske som allerede er en del av oss selv. Fordi vi er skapt og tilhører ham som har skapt oss.

Da vi ble døpt ble trosmasken synlig, selv om den er gjennomsiktig og det er bare en selv som vet at den er der. Det betyr at vi med den kan fylle vår rolle på andre måter enn det vi kun så av oss selv. I tro kan vi ”flytte fjell” heter det. Det betyr at i troen kan alt bli mulig om det er en vits med det og det ikke er til skade for andre. Vi kan ikke flytte fjellene så de vil skygge for andre i stedet. Derfor forblir de stort sett der de er. Men bildet gir oss en pekepinn på at ved troen er alt mulig, og at ingen ting er umulig for Gud.

Når vi nå feirer karneval, kan vi tenke oss at den viktigste rollen og masken vi bærer er den rollen vi er av oss selv. Den rollen er ikke ferdigskrevet, den fyller på pånytt hele tiden. Det er lett å stagnere i at vi bare er sånn. Men det er alltid nye muligheter som vi kan bygge livet vår inn i. Og selv om det er ting vi aldri vil få til, så vil andre veier åpne seg når vi innser det. Det er det å leve i troen. Og å fylle troen vårt med liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir. Fra evighet og til evighet. Amen.


Matt 5,20-26 – 7 s.e.Pinse

7. s. e. pinse
6. juli 1997
Namsos kirke (sommer vikariat)
Av Einar Bach Skomsvoll
Tekst: Matt 5,20-26


Opp gjennom oppveksten har jeg sett på fariseerne og de skriftlærde som noen store idioter. De møtte Jesus med skepsis fra første stund, og gav dem få sjanser til å vise hvem han var. De var bare ute etter å ta ham, sette ham fast i ordkløyveri, eller få hans popularitet til å falle sammen. De så på ham som en utfordrer de måtte ha av veien, de var redde for å miste sin posisjon i samfunnet og de planla feller for å kunne stille ham til doms, for så å finne et påskudd til å drepe ham.

Det er slik de fremstilles i Bibelen. Det tegnes et bilde av dem som er negativt. Derfor har også jeg et negativt bilde av dem.

Deres posisjon i samfunnet, var at de tilhørte en samfunnsklasse som stod for å være levende forbilder for alle de andre. De stod for en levende tolkning av Guds hellige lov. Og var stadig fremme med læresetninger for den riktige måten å leve på. Det gjaldt alle dagligdagse ting. De var opptatte av hvordan en skulle leve et rett liv. På hvilken måte, det jødiske samfunn skulle bli opplevd som et godt fellesskap å leve i.

De var levende forbilder. De trodde at frelsen lå i oppfyllelsen av loven. Og så på seg selv som de beste til å gjøre nettopp det. ”Gud så i nåde til dem” fordi de var så gode mennesker.
Ingen andre var flinkere enn dem, det er sant. Bibelens beskrivelse av dem er litt ensidig. De var de mest positive menneskene i det jødiske samfunnet, det kommer vi ikke unna. Å se negativt på dem for alltid, fordi de stod bak mordet på Jesus, er å gå for langt.
Om de hadde kommet hit blant oss. Ville vi ha tilbedt dem og aller mest ønsket å hatt dem til venner. De var de beste.
Jesus krever av oss å være bedre enn de skriftlærde og fariseerne i måten å leve på. Det er ikke bare å holde loven slik som den står skrevet. Som til eksempel ”du skal ikke slå i hjel.”
For oss hverdagsmennesker, er det budet kanskje det enkleste å holde. Om vi forstår det bokstavlig.

Jesus tolker den dypere. ”Å slå i hjel” betyr så mye mer enn bare å drepe. Det betyr også alt vi gjør mot vår neste, av vonde ting. Å irritere seg over naboen eller å snakke bak ryggen på folk. Å direkte gå inn for å snakke nedsettende om et menneske, slik at det taper ansikt. Jesus sier at det ikke er nok å holde loven slik den står. Kanskje med den baktanke at fariseerne og de skriftlærde skulle få vite at det ikke var godt nok det de gjorde. Men at det krevdes mer.

For hvem klarer til enhver tid å la være å bli sint, eller å unngå å si ”din dumrian” eller ”din ugudelige narr,” eller lignende uttrykk.

Poenget er at vi ikke klarer det. Og at vi derfor skal bli stilt for domstolen. Oppstilt foran Guds domstol; ingen kommer utenom den; selv ikke fariseerne eller de skriftlærde. Og fordi vi ikke klarer å holde budene fullt ut trenger vi å bli utfridd. Vi trenger den redningen som Jesus gir oss. – Da han sonte våre synder. For vi klarer ikke å forsvare oss alene. Uten Jesus får vi ingen nåde. Mer vet jeg ikke om hva som skjer med dem som ikke har nåde. Jeg vet bare at den som tror at Jesus frelser – får frelse.

Og nå kan vi bare slappe av, og vente på redningen? Og glemme lovene, siden vi vet at vi er syndere og ikke klarer å holde dem?

– Nå er det jo slik at dette er gode lover! De minner oss om den gylne regel:
”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem.” Å ikke bli sint på noen. Eller å ikke kalle noen for ”en dumrian.” Er gode bud. Det er slik vi krever at andre skal være mot oss.

Det kan hende at vi må lære oss, som kristne, å skjelne mellom rettferdighet og urettferdighet. Vi må se på verden og passe på at menneskene rundt oss har det godt. Vi må se på Namsos by, om det er noe vi skulle ha rettet på.
Vi har lov til å vise sinne overfor våre medmennesker, bare om det er ment som noe godt. Hvis det er ment for å rette på feil. Vi må skille menneskenes verdi fra deres handlinger. Slik at vi tar en kaffetår med en nabo, men samtidig har mulighet til å fortelle det vi reagerer på. Vi må fortelle hverandre at vi ikke klarer å holde alle bud til enhver tid. Og at det derfor vil skje, at jeg engang imellom kaller folk for dumme.
Vi minne hverandre på dette, slik at vi vet hvor vi har hverandre. Så vi ikke så lett sårer når vi dømmer. Vi må lære å tilgi hverandre, og lære å be om tilgivelse fra hverandre.

Amen

1 Pet 2,4-10 – 6 s.e.PINSE 1994

Preken 6sepinse, opprinnelig fra 3.7.1994, holdt også 7.7.96(Dun og Otterøy) og 14.7.96(Salen).

1996 utgaven. Otterøy kirke, Dun kirke og Salen kirke, Fosnes prestegjeld. Av Einar Bach Skomsvoll.

Her er vår menighet. Et hus oppbygd av steiner. Når vi møtes hver søndag er det som om vi ser det for oss.

Et steinhus, – hvor hver av oss er en stein. Og det er trygt.

Prøv å se for dere deres stein. Se hvor høyt dere sitter. Noen er små, andre er store. Vår menighet, som et lite hus på en stor jordvoll. Som den lille biten av et isfjell som stikker opp av havet.

Vi rammes av nysgjerrighet. Hva er det som finnes under overflaten? Hvorfor samles vi her i dag? Hvorfor har vi bygd oss sammen til et hus? Hva er sammenhengen?

Vi tar fram gravemaskinen, graver oss ned langs veggen. Og til vår store undring ser vi at den fortsetter nedover. Her er det jo flere steiner. Stein på stein. Men de ligger under jorden. Begravet. Og vi ser dem ikke, fordi alt vi ser er det som ligger åpent i dagen.

Men la oss grave videre. Vi tar frem arkeologiskjeene. Sakte men sikkert, uten å ødelegge noe, avdekker vi lag på lag, meter på meter, stein på stein.

Her ser vi noen kjente navn: Ole Hallesby, Hans Nielsen hauge, Martin Luther, Olav den Hellige, Augustin og mange kjente teologer. Det er prangende navn, som har gitt oss huskbare tider og som har reddet kirken på mange vis.

Men alle er de omgitte av ukjente navn. Stein på stein. Uten dem ville bygningen for lengst ha rast sammen.

Når vi nå graver oss nedover, blir vi kjente med nye ansikter, nye historier, som ikke er nevnt i historiebøkene.

Her ser vi motgangstider og medgangstider. Mange tvilere og mange sterke i troen. Alle er de brukt i bygningsmassen. Mange steder ser det ut til at steinene er forvitret, det er ikke mye som holder dem sammen. Men en ting har de felles: de er merket med et håp, deres svakhet er styrken som gjør at bygningen ikke faller sammen. Vi finner en lovmessighet som ødelegger det meste av vitenskaplig logikk.

Vi graver videre. Vi ser hvordan bygningen noen ganger skrår for mye til høyre, og noen ganger for mye til venstre. Enkelte steder er det slurvet i byggingen. Andre steder har man vært så nøyaktige at det fryser nedover ryggen. Ornamenter på den ene siden og kalde flater på den andre.

Så endelig når vi bunnen. De siste hundre meterne har bygningen skrådd kraftig innover, og ender i et kors av tre, det bærer det hele.

Vi løfter blikket og ser oppover langs en raritet av en bygning. Den svimlende totusenårige høyde har satt sitt preg på utformingen. Høyt der oppe er vår plass. Helt her nede står korset.

La oss nå høre det hellige evangelium, som står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel vers 16,13-20:

13 Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias.

Slik lyder Herrens ord.

Nå er vi helt nede ved vår kirkes grunn. Vi ser korset foran oss, og vi hørte nettopp Peters bekjennelse. ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Jødene ventet på Messias. Profetene forkynte om en kommende frelserkonge som skulle befri dem fra all undertrykkelse. Blant de troende jøder var forventningene store. De så etter spesielle menn. Menn som gjorde tegn, menn som oppfylte profetienes beskrivelser.

De hadde ventet i flere hundre år, så mange trodde at det var en av de store profetene i fordums tid. Dessuten var tiden fylt av mye uro, de lette febrilsk etter en som kunne lede dem i kamp mot romerne.

Derfor var det grunnlag for å velge.

Noen valgte Elia, andre Johannes døperen.

Men Peter var sikker i sin sak: ”Du er Messias!”

Det var i og for seg et godt valg. Men Peter hadde sett Jesu mektige gjerninger. Han mente sikkert at Jesus var det nærmeste som kunne komme opp til beskrivelsene av Messias. Han våget å si ordene. Slik var Peter. Han sa og gjorde ting, uten riktig selv å være klar over konsekvensene av det.

Jesus overrasker Peter med et løfte. Løftet om at kirken skal bygges på Peters bekjennelse. Kirken, er fellesskapet som samles rundt Jesus, det fellesskapet som Jesus samler rundt seg, og som tror at Jesus er Messias.

I denne bekjennelse gis himmelrikets nøkler til den som bekjenner. Nøkler til å binde og til å løse. Nøkler til å forby og til å tillate. Men nøklene styres av bekjennelsen.

Dette løftet kommer før det ekstraordinære har skjedd. Det kommer før en kan forstå hva det egentlig betyr, før det får sin fulle mening.

Nå når disiplene trodde at Jesus var Messias, kunne han fortelle om hva som skulle skje med ham. Han måtte si det, selv om de ikke forsto det. Fordi de levde i forståelsen av at han var den Israels nye konge som skulle seire over romerne.

Seks dager senere blir bekjennelsen stadfestet av Gud Fader selv, oppe på et høyt fjell: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!”

Den hendelsen gjorde dem sikrere i sin sak.

Og vi husker inntoget til Jerusalem, hvor Jesus hylles som konge. Profetier blir stadfestet. Flere begynner å tro på ham, at han er Messias. Ryktet går blant folket, og med forventning er de spente på hva som vil skje.

Jesus blir arrestert. Og han dømmes til døden for å ha spottet Gud. Han kan ikke være Messias. Ingen kan kalle seg Messias, – andre må gjøre det for ham. Han må bevise det gjennom sine gjerninger at han er det.

Jødene forkaster ham. De vraker ham. Utstøter ham fra folket. Han henrettes utenfor byen. Blant de urene. Blant de døde. For de vil ikke ha en slik Messias som han.

Og han dør.

Men Gud har utvalgt nettopp ham. Derfor seirer han over døden, og står opp fra de døde. Fordi han har en gjerning å fullføre. – Han er Messias, den levende Guds Sønn!

Husk det!

På korset blir Jesus bildet på den vrakede stein. Og denne stein ville Gud bruke. Han var utvalgt og dyrebar. Han lever!

Korset blir hjørnesteinen. Stedet hvor Messias, Guds Sønn, ble ofret – for alles synder. Han var det eneste, helt lytefrie, lammet. Den utvalgte!

På ham ble steinene lagt: Apostlene, disiplene og de første kristne.

Vi står og ser det foran oss, hvordan de første steiner ble lagt på:

Peter, Johannes, Jakob,

Andreas, Filip, Maria,

Paulus, Lukas, Tomas,

Taddeus. –

Navn på dem som bekjente at Jesus er Messias. Kjente og ukjente.

Det er jo klart, vi kan jo ikke forstå hvordan det enkle trekorset kan holde tyngden og balansen av det høye steinhuset.

Men det er ikke vårt problem.

Det er Guds problem.

Skjønt,
litt til hjelp har vi vært. Her kommer himmelrikets nøkler inn. De har vært flittig i bruk, for å hindre at balansen ble satt helt ute av kontroll. Nøklene har gjort oss til en organisert kirke. Med dem har vi vernet oss mot vrang lære.

Men nå må vi komme oss opp igjen. Grave igjen hullet som vi har åpnet, og la de døde være døde. For i vår tid er det vi som lever.

Og her er vi. På toppen av en totusenårig høy steinbygning. Vi er dem som bekjenner at Jesus er Messias i dag. Og når vi bekjenner dette, stoler vi på at kirken har brukt nøkkelmakten riktig, at Bibelens skrifter er det ordet Gud vil gi verden. Fra skapelse til fullendelse. Og at Gud kan bruke disse ord på forunderlig vis.

Vi, – er dagens levende steiner.

Vår menighet, – er Guds folk.

I 1 Peters brev 2 – er det store ord som er brukt om oss. Ord som gjør oss lik en adelig slekt: Utvalgt, kongelig, hellig, Guds eiendom.

For han vil at vi skal fortelle videre om hans storverk. Om alt dette som skjedde med Jesus. Om døden, oppstandelsen og seieren. Hele dette at Gud ble født inn i verden. Dette skal vi fortelle videre. Noen må reise langt og noen må være her.

Jeg skal ikke si så mye om hvordan vi skal gjøre det. Fordi det er vårt felles ansvar. Bekjennelsen til Jesus som vår befrier, Messias, Guds Sønn, er noe vi alle må se på som vår oppgave. For det kommer ikke av seg selv. Noen kom til oss, og vi må gå videre. Ellers blir ikke byggverket høyere. Og selv om vi er svake, redde og engstelige, så vil Gud bruke oss.

La troen på Jesus få styrke dere. Tro at det kan ta litt tid. Vit at Gud gleder seg over all den tid dere bruker på ham. Om det så er bare for å komme i kirken i dag.

Han vil mye mere. Utfordrer oss daglig. For han vet at jo mer vi hører, jo tryggere blir vi på oss selv og på andre. Jo mere stoler vi på det han har sagt.

Tro at nattverden gir styrke, ikke bare i den kommende uke, men at den velsigner livet ut. Hver gang du mottar den.

I dag skal vi få motta nattverd igjen, den er for alle som ønsker å motta Jesu legeme og blod, – i troen på at han er Messias, den levende Guds Sønn, som styrker hver og en, og hele menigheten. Og gjør oss til levende steiner i vår menighet. At vi får oppleve hans fellesskap sammen med hele menigheten. Og å leve i dette fellesskapet hele uken igjennom, – muligheten er der, – grip den nå!

Ære være Faderen, Sønnen
og Den Hellige Ånd,
som var, er og blir,
en sann Gud,
fra evighet og
til evighet.

Amen