Alle innlegg av verlik

Joh 1,29-34 – 2. søndag i Åpenbaringstiden (iiiR)

Her i kirken starter det et nytt år med adventstida. Den tida som vi gjør de siste forberedelsene før jul. Ett år i kirka kalles for et kirkeår, og kirkeåret er knyttet til en gjentakelse av faste temaer som kommer tilbake år etter år. Og tekster som belyser temaene. I adventstida ser vi fram mot Herrens komme. Vi tar på oss profetbrillene og kjenner på forventningen som det må ha vært om at ved de siste tider skal Herren Messias komme til jorden og styre den med fred. Og hver jul kommer Gud til jorden som et lite barn, Jesus. Tiden etter jul, kaller vi Åpenbaringstiden. De er tiden hvor vi får svar på hvem Jesus er. Og hvilke bilder vi knytter til ham, som også gjentas på hver gudstjeneste. Bilder som forklares i bibeltekstene.

I dag hører vi om at døperen Johannes kalte ham for «Guds lam» – på den gamle altertavlen her i kirken kan vi se Johannes helt nederst til høyre – nesten uten klær mens han holder en bok med et lam på – Guds lam – og han peker mot det.

Døperen Johannes viktigste oppgave var å rydde vei for Jesus. Og gå foran ham og gjøre jødene klare til å ta imot Messias. Slik Adventstiden egentlig er en forberedelsestid for å rydde vei for Jesu fødsel. I dag har vi lett for å glemme at tidene slik de er lagt opp knytter seg til hele oss og ikke kun tankene våre. Før i tiden fastet man i adventstiden slik at Juletiden skulle bli ekstra god. Så gav tidene også en mening i hele kroppen og satte seg fast i bunnen av livet og ikke bare i det skiftende tankelivet hvor tvilen så lett oppstår. Vi vil helst slippe det som utfordrer oss og piner oss – og har en større frihet til å velge selv enn man hadde før i tiden, og det skal vi ikke gå tilbake på. Men i dag må vi velge dette selv og ta ansvar for vårt eget liv på en annen måte enn da alt dette var et pålegg utenifra.

Derfor er tvilen også lettere tilgjengelig for oss, for vi ser ikke lenger sammenhengene med hvorfor ting er som de er.

Når vi føler noe på kroppen så blir det mer virkelig for oss, det blir mer personlig, det betyr noe. Det er håndfast – og da er det ikke heller så lett å tvile.

Døperen Johannes oppsøkte selv ørkenen, og levde som profeten Elia – av det han fant å spise der i ødemarken. Gresshopper og honning. Han oppsøkte ensomheten for å finne sannheten i livet. Og endte opp med et budskap om at menneskene måtte omvende seg – det vil si vende helt om fra det livet de var vant til. Og de som ble hans elever eller disipler, gjorde det slik som han sa de skulle gjøre det. Han døpte med vann, som et symbol på denne omvendelsen. Og likevel pekte han på at den dåpen Jesus skulle komme med var mye sterkere enn hans egen.

Johannes innførte dåpen som et tegn, og Jesus fylte den med et innhold. Så det ble et sakrament – en hellig handling. Johannes ryddet veien med nye tegn, så Jesus kunne legge av sin gudommelige helhet inn i dem.

Slik var det også med lammet. Johannes kalte Jesus for «Guds lam som bærer bort verdens synder». Vi synger det under nattverden, og har med det bevart setningen i liturgien vår.

Lammet har en spesiell historie for israelittene. Det var noe av det første de ofret til Gud, og knyttet dem med det til Gud gjennom offeret. Lammet fikk også et symbol gjennom at de en gang i året fikk beskjed av Gud om å sende en sau inn i ørkenen – en sau som skulle bære bort folkets synder.

Og historien om Abraham som ble satt på prøve av Gud, om han ville ofre sin sønn. Og da han gjorde seg klar til å gjøre det, stoppet Gud ham og gav ham en sau i stedet. En stedfortreder. På samme måte som da de levde som slaver i Egypt opplevde at de ble bevart da de spiste påskemåltidet sammen i hver familie.

Slik ble det vanligere og en selvfølge at når tempelet ble bygget i Jerusalem så skulle dette feilfrie lammet ofres fra hver familie en gang i året – helst til påske. Derfor dro alle familier dit – på festreise. Og mange salmer i bibelen er knyttet til denne festreisen, hvor de også sang mens de reiste for å feire påske og spise påskemåltidet sammen. Omtrent slik vi feirer jul her hos oss og reiser hjem for å feire jul sammen.

Slik er påsken for jødene.

Men de ofret også et sonofferlam knyttet til alt de så på som sin historie med Gud, at ved et sonoffer sonte de alle sine synder. Det var inn i denne tradisjonen at Johannes Døperen så Jesus som «Guds lam» som en ny stedfortreder. Det lammet Gud hadde sett ut som det eneste lammet som kunne gi frelse til alle tider. Og med det endre tempelpraksisen – og Jesus forene lammet og tempelet i sin person Jesus Kristus. Slik kunne Jesus si om seg selv at han skulle rive ned tempelet og bygge det opp igjen på tre dager. Han snakket om seg selv. I Jesus samles alle bildene – og derfor er han også så stor i den kristne tro.

I Jesus ser vi hele tempelpraksisen til stede, og ved ham er alt fullbrakt.

Slik vokste det fram en tro på Jesus som mye mer enn en historisk person, men at de også kunne stadfeste at han var Guds sønn. Sendt til verden for å oppfylle Guds krav til oss mennesker og med det bli nøkkelen vi trenger for å komme inn i Guds rike.

Derfor snakker vi også om lammets måltid – nattverden – der Jesus deler sitt legeme og blod med oss, slik at vi kan få del i alt hva han kan gi oss. Ved innstiftelsen av måltidet blir brødet og vinen – Jesus Kristus. I troen på ham blir alt til stede i det vi spiser og drikker i nattverden.

Johannes kunne fortelle at Jesus også var til før ham. Med det viser han til noe som ikke er tydelig i Bibelen, men som har vokst fram etter hvert. Troen på at Jesus er Gud selv. Gud slik han opptrådte for oss mennesker, og som Ordet fra Guds munn. Dette handler om det vi ikke så lette forstår med hodet. Som kan forklares som noe mystisk eller et mysterium hvordan det henger sammen. Og slik skal det være i troen. Alt kan ikke forklares helt ut, da blir det ikke lenger plass til troen, og den enkle tro som tar ting som det er. Og lar undringen få styre mer enn fakta.

Det er i undringen at sangene blir til. At kunst vokser fram. Det som ikke sier alt men likevel gir en god mening og trøst i møte med alt uforståelig. I det ligger håpet om at det er slik det er. Håpet som er så sterkt at det skaper tro. Og ved det bygger vi vår kjærlighet og felleskap på.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet

Joh 12,42-47 – Kristi Åpenbaringsdag

Hvem er Jesus? – er det store spørsmålet på Kristi åpenbaringsdag. Hvem sier han at han selv er? På denne dagen gir han et nytt svar enn det som ble gitt i jula, og likevel handler det om det samme. Og vi er jo fortsatt i juletida. Men denne gangen sier han noe mer enn det at han er født inn i verden og alle lovnader som ble gitt den gangen han ble født i Betlehem. På sett og vis handler det å feire hans fødsel – det han egentlig er minst kjent for – det handler om å knytte Jesus til alle de gammeltestamentlige profetiene om Messias som skulle komme og innføre en ny æra for Israel. Samtidig ser vi et nytt utvidet perspektiv i Jesus: Han gjelder for hele verden. Han er verdens frelser!

Gud er ikke kun en gud for Israel og jødene, Gud er også Gud for alle mennesker – og frelsen gjelder alle mennesker.

I dag hører vi om at Jesus omtaler seg selv som lys. Et lys som skinner i mørket, slik at vi ikke skal bli i mørket, men i lyset. Og ved det vite at vi er frelst. Frie fra våre lenker – betyr det.

I denne teksten beskrives dette om de som trodde men ikke ville vise det for andre mennesker, de som ville holde troen sin skjult så de ikke skulle bli kastet ut av det gode felleskapet – ut av synagogen. «De ville heller ha ære fra mennesker, enn ære fra Gud» skriver Johannes.

Dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i. Utfordringen med å stå for sine egne meninger eller å gå på akkord med seg selv. Det å tørre å ta steget ut å fortelle hele bygda det som virkelig er. I stedet er det det som gjelder som får styre, tradisjoner går foran nyvinninger, og alt blir som det har vært. Ingen liker forandringer – alt var bedre før. Det virker som det er mer lov å si høyt at man vil tilbake til det gamle, enn å komme med nye ideer. Og selv om troen på Jesus Kristus er gammel, er fortsatt den samme motstanden til stede. Å si det høyt er skummelt. Å bekjenne er for personlig. Vi tør ikke. Tenk om noen skulle høre det.

Men da kommer Jesus oss til unnsetning: «Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg» – av dette leser jeg at det også gjelder dem som ikke offentlig bekjenner det, selv om troen kan være sterk innabords. For Jesus «er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» Igjen fokuset over på noe annet – enn å dømme dem som lar være å bekjenne. I stedet kommer Jesus bakveien og tar tiden til hjelp, og lar lyset få vokse frem i oss. Tenk på dem som hele livet har kjempet for å holde fasaden, men når de blir gamle så har de ikke lenger et behov for å holde festningen oppe. Og gladelig viser frem det lyset i seg som de har gjemt på i alle år.

Jesus « er som lyset, for at ingen som tror på meg skal bli i mørket.» slik at de som tror og holder det for seg selv får kjenne at i sitt innerste ensomme mørke, der er også Jesus. Ikke kun for dem som åpent reiser seg og bekjenner Jesus Kristus er Herre! Ja, de trengs, og helst lenge før de blir gamle, men Jesus dømmer ingen. Det viktigste er at de blir frelst ut av sitt mørke. Og kjenner at Gud vil dem alt godt.

For dem som åpent bekjenner vil jeg si, at det viktigste er å holde fast ved det som gjelder. Å bringe lys inn i all verdens mørke. Da er det et mål at vi også holder oss til Paulus formaninger: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram…» da gjelder ikke lenger at målet helliger middelet – men kun å la hvert menneske få kjenne lysets varme og at det lyser opp inne i dem, hver krok og krinkel, så de ikke lenger trenger å la seg trykke ned av fortidens feil og mangler men begynner å se fremover, mot Jesus, og oppover inn i Guds herlighet. Da får de ikke lenger fokuset kun på seg selv, men ser at verdien av alt henger sammen i det hele, med alt og alle, og at de selv er en del av det og våger å vise seg som lys og forbilde for alle mennesker. Det er felleskapet vi er skapt til, med Gud og mennesker – Og midt iblant oss samler Jesus oss for å holde tro, håp og kjærlighet oppe i oss. Så vi kan leve og kjenne oss elsket hver dag, hver time, hvert minutt.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Prekenside

Jeg har laget en ny prekenside i WordPress siden min gamle side synes å ha tatt kvelden. Med tid og stunder håper jeg å få lagt inn alle prekener jeg har på blokka….med tid og stunder. Og andakter, og dikt fra svunne tider.

Jeg er ny på WordPress og for tiden har jeg landet på dette utseendet. Jeg har fortsatt forsidebildet fra min første prekenside. Det ble tatt av Finn Berntsen i Beiarn i det jeg kom til gudstjeneste i Beiarskardet.

Jeg tenker også presentere andre ting jeg er opptatt av på siden.

Luk 2,1-20 – Julaften

Det er jul igjen, og sola står på sitt laveste. Det er korte dager med lys, og lange netter i mørke.

Vi feirer fødselsdagen til verdens frelser på denne tiden. En årstid som nesten alle forskere er sikker på at Jesus ikke ble født i. Likevel er det nå vi feirer ham.

Fra gammeltid har denne tiden når lyset snur vært feiret – som en religiøs fest – for å få tiden til å gå videre og ikke stoppe opp. Og solen fortsette sin reise på himmelen. Det ble ofret av det de hadde så de skulle få overflod av det de håpet å få overflod av. Det var også på denne bakgrunnen Jesus ble født inn i verden, for å bli det siste offeret – den som sonte alt som trengtes for å få tiden til å fortsette sin gang.

For tre dager siden, dro jeg ut til Kongshaugen (her) på Alstahaug, på vintersolverv, når solen står høyest på himmelen på den korteste dagen i året. Jeg hadde regnet meg ut at det var kl. 12:08, og jeg lurte på hvor sol var på det tidspunktet – men også hvor på haugen den lyste.

Jeg kom fram en halv time tidligere, og da var det ingen sol – for den var ennå bak Høyholmsfjellene på Vevelstad i sør – jeg så bare strålene hvor den var og kunne følge med på dens gang. Da det så var ca. 12:08 ble sola liksom spyttet ut av fjellene og skinte rett på kongshaugen, der det ser ut som noen har plyndret haugen og lempet ut store mengder stein. Faktisk kunne jeg stå inne i haugen på det laveste punktet og fortsatt se sola. Kanskje kan haugen ha et annet formål en kun å være en gravhaug eller kun være en haug som har blitt plyndret, men at den også har vært brukt når solen står lavest på himmelen – i juletiden. Da fikk de som var der se det samme som meg, at sola ble født på nytt, etter en lang tid med ofringer.

Vi trenger en fest for lyset i desember, og da er det naturlig at Jesu fødsel også ble plassert på en fest for lyset og solas fødsel. I kristendommen handler det også mye om kampen mellom lys og mørke, en kamp Jesus allerede har vunnet, da han døde på korset, og stod opp igjen den tredje dagen. Men virkningen av kampen kjenner vi i oss fortsatt, og vi må selv lære oss hva seieren betyr og la Jesus bli født inn i oss, som livets sol og glede.

Hva vil så dette si?          
Det vil si, at det Jesus har med seg er en hel rekke gaver som kommer som følge av at vi lar han få plass inni oss. Og gavene gir oss sol og glede i livet vårt.

Nå er det jul igjen. Og dette er en tid for å møtes igjen, reise hele den lange veien hjem, treffe familie og få oppleve et hyggelig lag. Til god mat og drikke. Og gaver.

Man møtes som om tiden har stått stille, ett helt år, og man inntar sin rolle, og med alle sine forventninger. Og fortsetter der vi slapp i fjor. Eller gjentar nøyaktig det samme, slik tradisjonen liksom har bestemt det. Alle avvik blir husket på. – Jeg har en tante som hvert år disket opp med gassisk gryte – for hun hadde vært misjonær på Madagaskar i to år, og til dessert var det sherry-fromasj til de voksne og sjokolade-mousse til barna. Etter vel ti år begynte hun å endre på dessertene – til noens protester. Tradisjoner altså.

Men man møtes – og det kan også hende at man tar opp igjen en krangel man ikke fikk avsluttet i fjor. Kanskje har man kranglet om det samme helt siden trassalderen i treårsalderen. Dette gjør kanskje at man også møtes med en klump i halsen for hvor lenge freden får holde i år.

Dette er selvfølgelig en forenkling. En karikatur av virkeligheten. For alle er vi forskjellige.

Det er midt i dette livet, at Jesus gir oss sine gaver, nettopp fordi han har ofret seg for oss, og ved det kan fødes inn i våre liv som vårt eneste offer vi behøver for å få tilgivelse. Ved å ta ham inn over oss har vi et forbilde i oss som vi kan støtte oss på når stoltheten prøver å ta overtaket. For det er nå når vi møtes ansikt til ansikt at vi kan praktisere det å be hverandre om tilgivelse, den gangen da det gikk helt galt. Det vi egentlig har angret inni oss og lagt bak oss. Men som plutselig dukker opp igjen nå når vi møtes. Vi vet ikke hvorfor det skulle dukke opp igjen nå – men vi manglet kanskje ord, og denne diskusjonen ville vi helst vinne, også seiler vi av gårde igjen den helt gale veien. Å ta en timeout og be om tilgivelse, og det å gi tilgivelse, og det å få tilgivelse. Det å legge sårene bak seg sammen. Dere som kjenner hverandre så godt og trenger å være venner – for det betyr så veldig, veldig mye. Det er jo derfor dere er her nå igjen – for dere håper! … Og det er jo trivelig også! … Nå er dere godt i gang. Til alle dere med barn i hus! Ta godt vare på barna – og respekter dem i dag. Ta heller ett glass for lite – og skyld på presten. For barna vil ha en rolig kveld.

Ta godt vare på lyset i dere. La det skinne for alle i huset, og skinne for alle dere møter på deres vei.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Joh 8,12 – Lysmesse

«Jesus talte igjen til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys.»»

Vi tenner lys i desember for det er så mørkt ute. Vi har lysfest for det gjør oss lettere til sinns. Det er vakkert med alle lysene. Vi pynter husene våre med lys, og mange sparer ikke på strømmen, men konkurrerer heller om å ha mest lys. Det er jo flott å se på og litt spesielt også. Vi synes kanskje det er litt morsomt også – å glede våre nærmeste – og samtidig glede alle ukjente som passerer.

Vi merker fortsatt at det er mørkt ute, særlig nå som snøen ennå ikke har kommet ordentlig og lagt seg på bakken slik at timene blir blå også.

I følge skapelsesberetningen om da verden ble til, hører vi at lyset var noe av det første Gud skapte. «Det skal bli lys!» Og det ble lys.

Når det er lyst, kan vi se. Det kan alle mennesker. Og mørket har alltid vært forbundet med utrygghet – for mørket kan skjule mye. Selv i de tidligste tider foretrakk mennesket å gjemme seg i en hule eller et hus når det var mørkt. Og straks det ble lyst gikk de ut – for da var faren over. Og derfor sover vi om natten, for å kunne utnytte lyset så godt vi kan. Og for at de skulle kjenne seg helt trygg når de sov, tente de opp et bål – det varmet og det holdt ville dyr unna.

Det veldig forståelig at vi bærer et godt minne av lyset med oss, også når vi ser det langt unna.

Men lysets betydning kan også overføres til noe annet, og ikke bare gjelde det vi ser med det blotte øyet. Lyset gir oss håp. Og det vekker opp gode minner.

Kanskje var det lyset som gjorde oss mennesker religiøse, og fikk oss til å se lys og mørke som en kamp mellom gode og onde krefter. Vi tenker ofte på alt det som er vondt og vanskelig som noe som tilhører mørket til. Og det gode knytter vi til alle de som gjør oss godt – eller til alle vi forventer skal være gode mot oss. Derfor tenker vi gjerne at kjærlighet og det å bli glad i noen som noe som hører lyset til.

Midt i kampen mellom mørket og lyset, står vi mennesker. Og jo mer vi tiltrekkes av lyset og lar lyset omslutte oss helt, synes vi også det er godt å trekke oss litt unna iblant. Vi kjenner at lys og mørke bor inne i oss. Vi gjør mye godt mot hverandre, men vi gjør også mye vondt. Det er midt i denne erkjennelsen at Gud sender et spesielt lys, et nytt lys, et lys som skinner fra et menneske som oss, som også er Gud selv.

I bibelen fortelles det mange profetier om ham, og vi har hørt noen av dem i dag. Vi har også hørt noe om hva lyset forbindes med i Bibelen. Lyset forbindes med Guds ord, ordene Gud har gitt oss – og gjør at sinnet i oss klarner opp som vi får se ting med nye øyne. Når vi ser, må det være lys der. Lyset gjør at vi kan se veien vi går på, og hjelper oss til å velge. Lyset ransaker oss, det vil si at lyset hjelper oss til å se oss selv i et nytt lys. Slik kan for eksempel en syndsbekjennelse hjelpe oss til å se hvor mye mørke som er inne i oss selv. Og med det be om tilgivelse for det. Og med det la lyset skinne også i våre mørke kroker – så vi også setter pris på det vi gjemmer bort. Lyset hjelper oss til å dele, og se at ved å dele så rekker lyset lenger bort. Og at ved å dele så kjenner vi at vi ikke trenger så mye selv – eller så mye som vi først trodde vi trengte.

Vi knytter også lyset til det menneskebarnet som Gud sendte til verden for å hjelpe oss til å forstå hva Guds lys er. Vi feirer hans fødselsdag nå i julen. Som en lysfest, som både er for å tenne lys når det er mørkest på året, men også for å hilse han som kom til oss som verdens lys. Og gav oss et lys som vi kan følge etter – livets lys – som skinner for oss selv om det er som mørkest rundt oss på alle kanter.

Dette lyset gir oss håp om at det finnes noe mer. Dette lyset gir oss tro på det finnes midt i blant oss. Og Dette lyset viser oss sin kjærlighet ved at det også gjelder for oss, og ofrer seg for oss når mørket prøver å ta over oss.

Mørket er ikke mørkt for Gud, natten er lys som dagen. Ingen kan skjule seg for Gud. Derfor kan Gud tre inn der det er mørkest og se oss – og har snakker til oss og tiltaler oss – om å følge etter ham – ut i lyset.     Amen

Joh 1,16-18

Preken s. e. jul, 28. des 2003, av Einar Bach Skomsvoll
Joh 1,16-18


Hvis vi kunne se tankene til et menneske, hadde vi kanskje klart å lære dette menneske å kjenne på en mer ekte måte. Men vi er dømt til å måtte vente til dette menneske selv avslører sine tanker. Vi kan ofte se på kroppsspråket hvordan sinns¬stemningen er, men på innsiden er det hele et stort mysterium. Vi kan ikke se gjennom et menneske, vi er avhengige av hva det selv forteller.

Det er alltid noen som tror og beskylder oss for å kunne lese tanker, men i bunn og grunn gjetter vi bare, og noen ganger er det rett. Det kan hende at det mennesket vi kjenner aller best og har vært sammen med lengst, er beregnelig, og derfor lettere å gjette seg til hva som vil skje det neste døgnet.
Vi sier om våre barn at de kan ikke gjøre sånn og sånn, og likevel kan det hende at nå har det gjort det fordi barn er hele tiden er under kreativ utvikling. De forandres hele tiden – og blir kanskje av og til overasket og skremt av hva de plutselig kan komme til å gjøre.

Det er ikke alltid jeg kjenner meg selv godt nok. Tankene utvikler seg hele tiden, i den ene eller den andre retningen, muligens i tusen retninger samtidig. Jeg kan bevist ta valg, som bestemmer hvor jeg vil hen, hvor jeg vil være, – og jeg kan selv bestemme hvilke tanker jeg vil bruke tid på. Men det er ikke alltid at jeg gjør bevisste valg. Allikevel er alle mine valg noe jeg selv må stå til ansvar for.

Jesus var fylt med hele guddomsfylden allerede fra han var et barn. Det var alle muligheter åpne, fra det å svikte sitt kall til det å gjennomføre det. Der var også alle de mulighetene han ikke brukte. Alle guddommelige egenskaper som selv vi ikke har noe navn for, var tilstede i den lille kroppen i krybben. Han var hos Gud og han var Gud. Han hadde et stort register å spille på, men valgte å vente til han ble gammel nok. Til det var hans tid å virke. Og når han ba til sin Far, var det like mye for å vise oss hvor vi henter kreftene fra – som det var for ham å være i den guddommelige treenighetens fellesskap.

Å si at Jesus var fylt av hele guddomsfylden, har vi fra ham selv og ut i fra summen av alt han sa. Det er kanskje typisk at når vi feirer ham som barnet i krybben, så leser vi inn alle disse tingene samtidig. At Gud var tilstede betyr kanskje at vi glemmer at Gud valgte å bli et lite barn, sårbart og avhengig av sin mor og fars beskyttelse. Jesusbarnet var avhengig av at mor og far drog som flyktninger til Egypt, så ikke Herodes skulle kunne drepe ham. Selv unngikk han farene mens han var sammen med disiplene, gikk omveiene rundt byer han følte seg utrygg i, gikk opp i fjellene hvor han følte seg tryggere. Han ville vente med å oppsøke farene til tiden var inne for det.

Den fylden han var fylt av var guddomsfylden, og den har vi også fått del i gjennom Kristus. Det vil si at Kristus er den kilden vi må gå til for å sanse guddomsfylden. Han har gitt den gjennom sitt ord og gjennom sine sakramenter.
Slik kan vi høre ordet og la forstanden og fornuften belæres av den han er. Gjennom dåpen får vi merke vannets rensende kraft mot vår hud, og smake og lukte vin og brød i nattverden.
Alle sansene hjelper oss til å merke hva som er hans fylde. Og troen forteller oss hva det er vi sanser. Det er Kristus.

Å merke fylden gir oss visshet om hva som er sant. Og Den Hellige Ånd gir oss det vi trenger, litt etter litt.
Det er store krefter som ligger skjult i denne fylden, men vi kan ikke bruke dem på egen hånd, det må alltid brukes av et fellesskap som samles rundt Jesus Kristus. Et fellesskap hvor Jesus er hode for legemet og vi er hans armer og bein. Han gir oss sine nådegaver for at vi skal hjelpe hverandre, og vise omsorg for hverandre.

Men det er ikke alltid så lett å sanse slik vi ønsker, men da må vi be Jesus om å åpne våre øyne,
så vi kan se hvor rik vi er,
for vi har en Fader i det høye
som fader omhu for oss bær.

Og derfor gir han oss del i denne fylden for å gi oss den omsorgen vi trenger.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.