Kategoriarkiv: 2000 ps

Prekener skrevet og holdt i studietiden 1991 – 2000

Matt 5,20-26 – 7 s.e.Pinse

7. s. e. pinse
6. juli 1997
Namsos kirke (sommer vikariat)
Av Einar Bach Skomsvoll
Tekst: Matt 5,20-26


Opp gjennom oppveksten har jeg sett på fariseerne og de skriftlærde som noen store idioter. De møtte Jesus med skepsis fra første stund, og gav dem få sjanser til å vise hvem han var. De var bare ute etter å ta ham, sette ham fast i ordkløyveri, eller få hans popularitet til å falle sammen. De så på ham som en utfordrer de måtte ha av veien, de var redde for å miste sin posisjon i samfunnet og de planla feller for å kunne stille ham til doms, for så å finne et påskudd til å drepe ham.

Det er slik de fremstilles i Bibelen. Det tegnes et bilde av dem som er negativt. Derfor har også jeg et negativt bilde av dem.

Deres posisjon i samfunnet, var at de tilhørte en samfunnsklasse som stod for å være levende forbilder for alle de andre. De stod for en levende tolkning av Guds hellige lov. Og var stadig fremme med læresetninger for den riktige måten å leve på. Det gjaldt alle dagligdagse ting. De var opptatte av hvordan en skulle leve et rett liv. På hvilken måte, det jødiske samfunn skulle bli opplevd som et godt fellesskap å leve i.

De var levende forbilder. De trodde at frelsen lå i oppfyllelsen av loven. Og så på seg selv som de beste til å gjøre nettopp det. ”Gud så i nåde til dem” fordi de var så gode mennesker.
Ingen andre var flinkere enn dem, det er sant. Bibelens beskrivelse av dem er litt ensidig. De var de mest positive menneskene i det jødiske samfunnet, det kommer vi ikke unna. Å se negativt på dem for alltid, fordi de stod bak mordet på Jesus, er å gå for langt.
Om de hadde kommet hit blant oss. Ville vi ha tilbedt dem og aller mest ønsket å hatt dem til venner. De var de beste.
Jesus krever av oss å være bedre enn de skriftlærde og fariseerne i måten å leve på. Det er ikke bare å holde loven slik som den står skrevet. Som til eksempel ”du skal ikke slå i hjel.”
For oss hverdagsmennesker, er det budet kanskje det enkleste å holde. Om vi forstår det bokstavlig.

Jesus tolker den dypere. ”Å slå i hjel” betyr så mye mer enn bare å drepe. Det betyr også alt vi gjør mot vår neste, av vonde ting. Å irritere seg over naboen eller å snakke bak ryggen på folk. Å direkte gå inn for å snakke nedsettende om et menneske, slik at det taper ansikt. Jesus sier at det ikke er nok å holde loven slik den står. Kanskje med den baktanke at fariseerne og de skriftlærde skulle få vite at det ikke var godt nok det de gjorde. Men at det krevdes mer.

For hvem klarer til enhver tid å la være å bli sint, eller å unngå å si ”din dumrian” eller ”din ugudelige narr,” eller lignende uttrykk.

Poenget er at vi ikke klarer det. Og at vi derfor skal bli stilt for domstolen. Oppstilt foran Guds domstol; ingen kommer utenom den; selv ikke fariseerne eller de skriftlærde. Og fordi vi ikke klarer å holde budene fullt ut trenger vi å bli utfridd. Vi trenger den redningen som Jesus gir oss. – Da han sonte våre synder. For vi klarer ikke å forsvare oss alene. Uten Jesus får vi ingen nåde. Mer vet jeg ikke om hva som skjer med dem som ikke har nåde. Jeg vet bare at den som tror at Jesus frelser – får frelse.

Og nå kan vi bare slappe av, og vente på redningen? Og glemme lovene, siden vi vet at vi er syndere og ikke klarer å holde dem?

– Nå er det jo slik at dette er gode lover! De minner oss om den gylne regel:
”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem.” Å ikke bli sint på noen. Eller å ikke kalle noen for ”en dumrian.” Er gode bud. Det er slik vi krever at andre skal være mot oss.

Det kan hende at vi må lære oss, som kristne, å skjelne mellom rettferdighet og urettferdighet. Vi må se på verden og passe på at menneskene rundt oss har det godt. Vi må se på Namsos by, om det er noe vi skulle ha rettet på.
Vi har lov til å vise sinne overfor våre medmennesker, bare om det er ment som noe godt. Hvis det er ment for å rette på feil. Vi må skille menneskenes verdi fra deres handlinger. Slik at vi tar en kaffetår med en nabo, men samtidig har mulighet til å fortelle det vi reagerer på. Vi må fortelle hverandre at vi ikke klarer å holde alle bud til enhver tid. Og at det derfor vil skje, at jeg engang imellom kaller folk for dumme.
Vi minne hverandre på dette, slik at vi vet hvor vi har hverandre. Så vi ikke så lett sårer når vi dømmer. Vi må lære å tilgi hverandre, og lære å be om tilgivelse fra hverandre.

Amen

1 Pet 2,4-10 – 6 s.e.PINSE 1994

Preken 6sepinse, opprinnelig fra 3.7.1994, holdt også 7.7.96(Dun og Otterøy) og 14.7.96(Salen).

1996 utgaven. Otterøy kirke, Dun kirke og Salen kirke, Fosnes prestegjeld. Av Einar Bach Skomsvoll.

Her er vår menighet. Et hus oppbygd av steiner. Når vi møtes hver søndag er det som om vi ser det for oss.

Et steinhus, – hvor hver av oss er en stein. Og det er trygt.

Prøv å se for dere deres stein. Se hvor høyt dere sitter. Noen er små, andre er store. Vår menighet, som et lite hus på en stor jordvoll. Som den lille biten av et isfjell som stikker opp av havet.

Vi rammes av nysgjerrighet. Hva er det som finnes under overflaten? Hvorfor samles vi her i dag? Hvorfor har vi bygd oss sammen til et hus? Hva er sammenhengen?

Vi tar fram gravemaskinen, graver oss ned langs veggen. Og til vår store undring ser vi at den fortsetter nedover. Her er det jo flere steiner. Stein på stein. Men de ligger under jorden. Begravet. Og vi ser dem ikke, fordi alt vi ser er det som ligger åpent i dagen.

Men la oss grave videre. Vi tar frem arkeologiskjeene. Sakte men sikkert, uten å ødelegge noe, avdekker vi lag på lag, meter på meter, stein på stein.

Her ser vi noen kjente navn: Ole Hallesby, Hans Nielsen hauge, Martin Luther, Olav den Hellige, Augustin og mange kjente teologer. Det er prangende navn, som har gitt oss huskbare tider og som har reddet kirken på mange vis.

Men alle er de omgitte av ukjente navn. Stein på stein. Uten dem ville bygningen for lengst ha rast sammen.

Når vi nå graver oss nedover, blir vi kjente med nye ansikter, nye historier, som ikke er nevnt i historiebøkene.

Her ser vi motgangstider og medgangstider. Mange tvilere og mange sterke i troen. Alle er de brukt i bygningsmassen. Mange steder ser det ut til at steinene er forvitret, det er ikke mye som holder dem sammen. Men en ting har de felles: de er merket med et håp, deres svakhet er styrken som gjør at bygningen ikke faller sammen. Vi finner en lovmessighet som ødelegger det meste av vitenskaplig logikk.

Vi graver videre. Vi ser hvordan bygningen noen ganger skrår for mye til høyre, og noen ganger for mye til venstre. Enkelte steder er det slurvet i byggingen. Andre steder har man vært så nøyaktige at det fryser nedover ryggen. Ornamenter på den ene siden og kalde flater på den andre.

Så endelig når vi bunnen. De siste hundre meterne har bygningen skrådd kraftig innover, og ender i et kors av tre, det bærer det hele.

Vi løfter blikket og ser oppover langs en raritet av en bygning. Den svimlende totusenårige høyde har satt sitt preg på utformingen. Høyt der oppe er vår plass. Helt her nede står korset.

La oss nå høre det hellige evangelium, som står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel vers 16,13-20:

13 Da Jesus kom til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» 16 Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» 17 Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. 18 Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. 19 Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» 20 Og han forbød disiplene strengt å si til noen at han var Messias.

Slik lyder Herrens ord.

Nå er vi helt nede ved vår kirkes grunn. Vi ser korset foran oss, og vi hørte nettopp Peters bekjennelse. ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.”

Jødene ventet på Messias. Profetene forkynte om en kommende frelserkonge som skulle befri dem fra all undertrykkelse. Blant de troende jøder var forventningene store. De så etter spesielle menn. Menn som gjorde tegn, menn som oppfylte profetienes beskrivelser.

De hadde ventet i flere hundre år, så mange trodde at det var en av de store profetene i fordums tid. Dessuten var tiden fylt av mye uro, de lette febrilsk etter en som kunne lede dem i kamp mot romerne.

Derfor var det grunnlag for å velge.

Noen valgte Elia, andre Johannes døperen.

Men Peter var sikker i sin sak: ”Du er Messias!”

Det var i og for seg et godt valg. Men Peter hadde sett Jesu mektige gjerninger. Han mente sikkert at Jesus var det nærmeste som kunne komme opp til beskrivelsene av Messias. Han våget å si ordene. Slik var Peter. Han sa og gjorde ting, uten riktig selv å være klar over konsekvensene av det.

Jesus overrasker Peter med et løfte. Løftet om at kirken skal bygges på Peters bekjennelse. Kirken, er fellesskapet som samles rundt Jesus, det fellesskapet som Jesus samler rundt seg, og som tror at Jesus er Messias.

I denne bekjennelse gis himmelrikets nøkler til den som bekjenner. Nøkler til å binde og til å løse. Nøkler til å forby og til å tillate. Men nøklene styres av bekjennelsen.

Dette løftet kommer før det ekstraordinære har skjedd. Det kommer før en kan forstå hva det egentlig betyr, før det får sin fulle mening.

Nå når disiplene trodde at Jesus var Messias, kunne han fortelle om hva som skulle skje med ham. Han måtte si det, selv om de ikke forsto det. Fordi de levde i forståelsen av at han var den Israels nye konge som skulle seire over romerne.

Seks dager senere blir bekjennelsen stadfestet av Gud Fader selv, oppe på et høyt fjell: ”Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham!”

Den hendelsen gjorde dem sikrere i sin sak.

Og vi husker inntoget til Jerusalem, hvor Jesus hylles som konge. Profetier blir stadfestet. Flere begynner å tro på ham, at han er Messias. Ryktet går blant folket, og med forventning er de spente på hva som vil skje.

Jesus blir arrestert. Og han dømmes til døden for å ha spottet Gud. Han kan ikke være Messias. Ingen kan kalle seg Messias, – andre må gjøre det for ham. Han må bevise det gjennom sine gjerninger at han er det.

Jødene forkaster ham. De vraker ham. Utstøter ham fra folket. Han henrettes utenfor byen. Blant de urene. Blant de døde. For de vil ikke ha en slik Messias som han.

Og han dør.

Men Gud har utvalgt nettopp ham. Derfor seirer han over døden, og står opp fra de døde. Fordi han har en gjerning å fullføre. – Han er Messias, den levende Guds Sønn!

Husk det!

På korset blir Jesus bildet på den vrakede stein. Og denne stein ville Gud bruke. Han var utvalgt og dyrebar. Han lever!

Korset blir hjørnesteinen. Stedet hvor Messias, Guds Sønn, ble ofret – for alles synder. Han var det eneste, helt lytefrie, lammet. Den utvalgte!

På ham ble steinene lagt: Apostlene, disiplene og de første kristne.

Vi står og ser det foran oss, hvordan de første steiner ble lagt på:

Peter, Johannes, Jakob,

Andreas, Filip, Maria,

Paulus, Lukas, Tomas,

Taddeus. –

Navn på dem som bekjente at Jesus er Messias. Kjente og ukjente.

Det er jo klart, vi kan jo ikke forstå hvordan det enkle trekorset kan holde tyngden og balansen av det høye steinhuset.

Men det er ikke vårt problem.

Det er Guds problem.

Skjønt,
litt til hjelp har vi vært. Her kommer himmelrikets nøkler inn. De har vært flittig i bruk, for å hindre at balansen ble satt helt ute av kontroll. Nøklene har gjort oss til en organisert kirke. Med dem har vi vernet oss mot vrang lære.

Men nå må vi komme oss opp igjen. Grave igjen hullet som vi har åpnet, og la de døde være døde. For i vår tid er det vi som lever.

Og her er vi. På toppen av en totusenårig høy steinbygning. Vi er dem som bekjenner at Jesus er Messias i dag. Og når vi bekjenner dette, stoler vi på at kirken har brukt nøkkelmakten riktig, at Bibelens skrifter er det ordet Gud vil gi verden. Fra skapelse til fullendelse. Og at Gud kan bruke disse ord på forunderlig vis.

Vi, – er dagens levende steiner.

Vår menighet, – er Guds folk.

I 1 Peters brev 2 – er det store ord som er brukt om oss. Ord som gjør oss lik en adelig slekt: Utvalgt, kongelig, hellig, Guds eiendom.

For han vil at vi skal fortelle videre om hans storverk. Om alt dette som skjedde med Jesus. Om døden, oppstandelsen og seieren. Hele dette at Gud ble født inn i verden. Dette skal vi fortelle videre. Noen må reise langt og noen må være her.

Jeg skal ikke si så mye om hvordan vi skal gjøre det. Fordi det er vårt felles ansvar. Bekjennelsen til Jesus som vår befrier, Messias, Guds Sønn, er noe vi alle må se på som vår oppgave. For det kommer ikke av seg selv. Noen kom til oss, og vi må gå videre. Ellers blir ikke byggverket høyere. Og selv om vi er svake, redde og engstelige, så vil Gud bruke oss.

La troen på Jesus få styrke dere. Tro at det kan ta litt tid. Vit at Gud gleder seg over all den tid dere bruker på ham. Om det så er bare for å komme i kirken i dag.

Han vil mye mere. Utfordrer oss daglig. For han vet at jo mer vi hører, jo tryggere blir vi på oss selv og på andre. Jo mere stoler vi på det han har sagt.

Tro at nattverden gir styrke, ikke bare i den kommende uke, men at den velsigner livet ut. Hver gang du mottar den.

I dag skal vi få motta nattverd igjen, den er for alle som ønsker å motta Jesu legeme og blod, – i troen på at han er Messias, den levende Guds Sønn, som styrker hver og en, og hele menigheten. Og gjør oss til levende steiner i vår menighet. At vi får oppleve hans fellesskap sammen med hele menigheten. Og å leve i dette fellesskapet hele uken igjennom, – muligheten er der, – grip den nå!

Ære være Faderen, Sønnen
og Den Hellige Ånd,
som var, er og blir,
en sann Gud,
fra evighet og
til evighet.

Amen