Kategoriarkiv: 2018 p

Prekener skrevet og holdt i 2018

Luk 2,1-20 – Julaften

Det er jul igjen, og sola står på sitt laveste. Det er korte dager med lys, og lange netter i mørke.

Vi feirer fødselsdagen til verdens frelser på denne tiden. En årstid som nesten alle forskere er sikker på at Jesus ikke ble født i. Likevel er det nå vi feirer ham.

Fra gammeltid har denne tiden når lyset snur vært feiret – som en religiøs fest – for å få tiden til å gå videre og ikke stoppe opp. Og solen fortsette sin reise på himmelen. Det ble ofret av det de hadde så de skulle få overflod av det de håpet å få overflod av. Det var også på denne bakgrunnen Jesus ble født inn i verden, for å bli det siste offeret – den som sonte alt som trengtes for å få tiden til å fortsette sin gang.

For tre dager siden, dro jeg ut til Kongshaugen (her) på Alstahaug, på vintersolverv, når solen står høyest på himmelen på den korteste dagen i året. Jeg hadde regnet meg ut at det var kl. 12:08, og jeg lurte på hvor sol var på det tidspunktet – men også hvor på haugen den lyste.

Jeg kom fram en halv time tidligere, og da var det ingen sol – for den var ennå bak Høyholmsfjellene på Vevelstad i sør – jeg så bare strålene hvor den var og kunne følge med på dens gang. Da det så var ca. 12:08 ble sola liksom spyttet ut av fjellene og skinte rett på kongshaugen, der det ser ut som noen har plyndret haugen og lempet ut store mengder stein. Faktisk kunne jeg stå inne i haugen på det laveste punktet og fortsatt se sola. Kanskje kan haugen ha et annet formål en kun å være en gravhaug eller kun være en haug som har blitt plyndret, men at den også har vært brukt når solen står lavest på himmelen – i juletiden. Da fikk de som var der se det samme som meg, at sola ble født på nytt, etter en lang tid med ofringer.

Vi trenger en fest for lyset i desember, og da er det naturlig at Jesu fødsel også ble plassert på en fest for lyset og solas fødsel. I kristendommen handler det også mye om kampen mellom lys og mørke, en kamp Jesus allerede har vunnet, da han døde på korset, og stod opp igjen den tredje dagen. Men virkningen av kampen kjenner vi i oss fortsatt, og vi må selv lære oss hva seieren betyr og la Jesus bli født inn i oss, som livets sol og glede.

Hva vil så dette si?          
Det vil si, at det Jesus har med seg er en hel rekke gaver som kommer som følge av at vi lar han få plass inni oss. Og gavene gir oss sol og glede i livet vårt.

Nå er det jul igjen. Og dette er en tid for å møtes igjen, reise hele den lange veien hjem, treffe familie og få oppleve et hyggelig lag. Til god mat og drikke. Og gaver.

Man møtes som om tiden har stått stille, ett helt år, og man inntar sin rolle, og med alle sine forventninger. Og fortsetter der vi slapp i fjor. Eller gjentar nøyaktig det samme, slik tradisjonen liksom har bestemt det. Alle avvik blir husket på. – Jeg har en tante som hvert år disket opp med gassisk gryte – for hun hadde vært misjonær på Madagaskar i to år, og til dessert var det sherry-fromasj til de voksne og sjokolade-mousse til barna. Etter vel ti år begynte hun å endre på dessertene – til noens protester. Tradisjoner altså.

Men man møtes – og det kan også hende at man tar opp igjen en krangel man ikke fikk avsluttet i fjor. Kanskje har man kranglet om det samme helt siden trassalderen i treårsalderen. Dette gjør kanskje at man også møtes med en klump i halsen for hvor lenge freden får holde i år.

Dette er selvfølgelig en forenkling. En karikatur av virkeligheten. For alle er vi forskjellige.

Det er midt i dette livet, at Jesus gir oss sine gaver, nettopp fordi han har ofret seg for oss, og ved det kan fødes inn i våre liv som vårt eneste offer vi behøver for å få tilgivelse. Ved å ta ham inn over oss har vi et forbilde i oss som vi kan støtte oss på når stoltheten prøver å ta overtaket. For det er nå når vi møtes ansikt til ansikt at vi kan praktisere det å be hverandre om tilgivelse, den gangen da det gikk helt galt. Det vi egentlig har angret inni oss og lagt bak oss. Men som plutselig dukker opp igjen nå når vi møtes. Vi vet ikke hvorfor det skulle dukke opp igjen nå – men vi manglet kanskje ord, og denne diskusjonen ville vi helst vinne, også seiler vi av gårde igjen den helt gale veien. Å ta en timeout og be om tilgivelse, og det å gi tilgivelse, og det å få tilgivelse. Det å legge sårene bak seg sammen. Dere som kjenner hverandre så godt og trenger å være venner – for det betyr så veldig, veldig mye. Det er jo derfor dere er her nå igjen – for dere håper! … Og det er jo trivelig også! … Nå er dere godt i gang. Til alle dere med barn i hus! Ta godt vare på barna – og respekter dem i dag. Ta heller ett glass for lite – og skyld på presten. For barna vil ha en rolig kveld.

Ta godt vare på lyset i dere. La det skinne for alle i huset, og skinne for alle dere møter på deres vei.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Joh 8,12 – Lysmesse

«Jesus talte igjen til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys.»»

Vi tenner lys i desember for det er så mørkt ute. Vi har lysfest for det gjør oss lettere til sinns. Det er vakkert med alle lysene. Vi pynter husene våre med lys, og mange sparer ikke på strømmen, men konkurrerer heller om å ha mest lys. Det er jo flott å se på og litt spesielt også. Vi synes kanskje det er litt morsomt også – å glede våre nærmeste – og samtidig glede alle ukjente som passerer.

Vi merker fortsatt at det er mørkt ute, særlig nå som snøen ennå ikke har kommet ordentlig og lagt seg på bakken slik at timene blir blå også.

I følge skapelsesberetningen om da verden ble til, hører vi at lyset var noe av det første Gud skapte. «Det skal bli lys!» Og det ble lys.

Når det er lyst, kan vi se. Det kan alle mennesker. Og mørket har alltid vært forbundet med utrygghet – for mørket kan skjule mye. Selv i de tidligste tider foretrakk mennesket å gjemme seg i en hule eller et hus når det var mørkt. Og straks det ble lyst gikk de ut – for da var faren over. Og derfor sover vi om natten, for å kunne utnytte lyset så godt vi kan. Og for at de skulle kjenne seg helt trygg når de sov, tente de opp et bål – det varmet og det holdt ville dyr unna.

Det veldig forståelig at vi bærer et godt minne av lyset med oss, også når vi ser det langt unna.

Men lysets betydning kan også overføres til noe annet, og ikke bare gjelde det vi ser med det blotte øyet. Lyset gir oss håp. Og det vekker opp gode minner.

Kanskje var det lyset som gjorde oss mennesker religiøse, og fikk oss til å se lys og mørke som en kamp mellom gode og onde krefter. Vi tenker ofte på alt det som er vondt og vanskelig som noe som tilhører mørket til. Og det gode knytter vi til alle de som gjør oss godt – eller til alle vi forventer skal være gode mot oss. Derfor tenker vi gjerne at kjærlighet og det å bli glad i noen som noe som hører lyset til.

Midt i kampen mellom mørket og lyset, står vi mennesker. Og jo mer vi tiltrekkes av lyset og lar lyset omslutte oss helt, synes vi også det er godt å trekke oss litt unna iblant. Vi kjenner at lys og mørke bor inne i oss. Vi gjør mye godt mot hverandre, men vi gjør også mye vondt. Det er midt i denne erkjennelsen at Gud sender et spesielt lys, et nytt lys, et lys som skinner fra et menneske som oss, som også er Gud selv.

I bibelen fortelles det mange profetier om ham, og vi har hørt noen av dem i dag. Vi har også hørt noe om hva lyset forbindes med i Bibelen. Lyset forbindes med Guds ord, ordene Gud har gitt oss – og gjør at sinnet i oss klarner opp som vi får se ting med nye øyne. Når vi ser, må det være lys der. Lyset gjør at vi kan se veien vi går på, og hjelper oss til å velge. Lyset ransaker oss, det vil si at lyset hjelper oss til å se oss selv i et nytt lys. Slik kan for eksempel en syndsbekjennelse hjelpe oss til å se hvor mye mørke som er inne i oss selv. Og med det be om tilgivelse for det. Og med det la lyset skinne også i våre mørke kroker – så vi også setter pris på det vi gjemmer bort. Lyset hjelper oss til å dele, og se at ved å dele så rekker lyset lenger bort. Og at ved å dele så kjenner vi at vi ikke trenger så mye selv – eller så mye som vi først trodde vi trengte.

Vi knytter også lyset til det menneskebarnet som Gud sendte til verden for å hjelpe oss til å forstå hva Guds lys er. Vi feirer hans fødselsdag nå i julen. Som en lysfest, som både er for å tenne lys når det er mørkest på året, men også for å hilse han som kom til oss som verdens lys. Og gav oss et lys som vi kan følge etter – livets lys – som skinner for oss selv om det er som mørkest rundt oss på alle kanter.

Dette lyset gir oss håp om at det finnes noe mer. Dette lyset gir oss tro på det finnes midt i blant oss. Og Dette lyset viser oss sin kjærlighet ved at det også gjelder for oss, og ofrer seg for oss når mørket prøver å ta over oss.

Mørket er ikke mørkt for Gud, natten er lys som dagen. Ingen kan skjule seg for Gud. Derfor kan Gud tre inn der det er mørkest og se oss – og har snakker til oss og tiltaler oss – om å følge etter ham – ut i lyset.     Amen

Luk 10,38-42 15 siT – (2.sept2018)

Mar-ta og Mar-ia

Det er godt å be, det er godt å være stille uten å tenke for mye. Det er godt å slappe av, det er godt å sove. Det er også godt å sette seg ned og høre andre fortelle historier. Det er godt å hvile. Å leve i bønn, er for meg å ta det med ro – eller å ta det mer med ro enn ellers. Det er å ta bønnen inn i dagliglivet. Jeg er ikke så vant til det. Og det var nok ikke Martha og Maria heller. De hjalp hverandre med det meste, for å få det til å gå rundt i heimen der de bodde. Martha var sikkert den eldste av dem siden hun synes å være så pliktoppfyllende. Hun vet hva som må gjøres og tar alle avgjørelser. Hun finner mening i det, og har virkelig funnet sin plass i livet. Mens Maria henger mer med. Hun gjør det hun får beskjed om, eller etter hvert så lærer hun det også. Men hun har fortsatt mye å lære. Hun setter seg ofte ned når de får besøk. Prøver å snappe opp gode historier hun kan fortelle videre, og lytter til dem som har kommet på besøk. Hun varter dem opp, og passer på at de alltid har noe å drikke. Martha ordner opp på kjøkkenet, og Maria kommer når hun ber henne om det. De hjelper hverandre hele tiden. De arbeider sammen og de ber sammen. Det blir alltid for lite tid til det siste synes Maria, for det er så mye å gjøre. Alltid noe nytt som må forberedes. Klær må vaskes, henges til tørk, og legges pent inn i skapet. Gulvet må feies hver dag. Det må tørkes støv etter den siste sandstormen. Dyra må melkes og gis fór. Og så er det forberedelsene til alle festene, og alle de små rettene med så mange forskjellige smaker.

Men i dag får de besøk av Jesus.

Maria blir stadig mer borte fra kjøkkenet. Det er plutselig mange oppgaver hun bruker å gjøre som nå Martha må gjøre i stedet. Martha løper fra oppgave til oppgave. Hun må sette seg ned. Men så er det opp igjen og løpe til neste oppgave. Hun står på, hun vet jo at Maria liker seg når de har besøk. Og Martha vet at hun klarer det. Det har gått sport i det. Hun ser stadig måter å forbedre seg når hun får litt press på seg. Om hun hadde levd i en annen tid hadde hun sikkert vært aktuell for en jobb på en gourmetrestaurant med flere Michellent stjerner. Hun setter seg ned igjen. Hvor blir det av Maria? Hun går ut på oppholdsrommet. Maria sitter der fortsatt, hun har glemt å helle i mer vann til gjestene. Martha må minne henne på det. Så går Martha tilbake igjen. Hun unner Maria å sitte med gjestene, for hun er ikke så flink med det selv. Hun liker seg på kjøkkenet. Der har hun orden, og vet hvor alt er. På null komma niks kan hun mekke de lekreste retter. Gulvet må feies igjen, ”Maria?”. Ikke noe svar. Det prates egentlig ganske høyt nå. Hun kan nesten høre hva de snakker om. Hun får ikke med seg alle ordene. Hun setter seg ned igjen. En kakerlakk piler over gulvet. ”Maria?” – det kommer automatisk. Ikke noe svar. Martha tar kosten og begynner å feie. I det hun er ferdig roper hun igjen ”Maria, hører du, jeg trenger litt hjelp her ute på kjøkkenet, jeg trenger hjelp til å melke geita?” – ikke noe svar. Martha går ut av kjøkkenet. Gjennom gangen, men det er så vidt hun kommer fram, det er så mange sandaler der. Ja til og med en sykebåre er satt på høykant inn mot veggen. ”Såpass,” tenker hun ”er Røde Kors her også!” Ja, ja, det er jo godt de har med seg helsepersonell når det er så mange som har samlet seg her. ”Ma-”. Maria har satt seg helt inntil føttene hans. Martha blir nesten forlegen på hennes vegne. ”Maria, kan du komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Ikke noe svar. ”Maria!”. ”Maria!”. ”Jesus, kan du si til Maria, at hun må komme på kjøkkenet og hjelpe meg?” Jesus, stopper opp midt i en setning, først nå ser Maria at Martha er kommet inn dit. Maria skjønner at det er på tide å bryte opp, men det er som hun ikke klarer å reide seg for alt det Jesus sier og forteller om gir henne så mye mer mening enn hun noen gang har hørt tidligere. Da svarer Jesus:  ”Martha!” Martha!” ” Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.”

Ett er nødvendig. Den gode del. Den skal ikke tas bort.

Det er lett å koble bønnen inn mot denne teksten. Som om den er den gode del. Men at alt arbeid blir en kontrast. En del, som ikke er fullt så god? Samtidig er det et ordpar som klinger godt sammen ”Ora et labora” Bønn og arbeid. Martha og Maria. De har blitt som symboler for to motsatser. Og samtidig, to deler som er helt avhengige av hverandre. All bønn er avhengig av arbeid, og alt arbeid er avhengig av bønn. De henger sammen, og trenger hverandre. Da er det kanskje ikke det det handler om, selv om vi i kirken kan ønske oss en teologiskpolitisk fokusering på bønnen som viktig. For vi har så lett for å glemme den i vårt arbeide.

Den gode del. Handler om noe annet. Den handler om å sitte ved Jesu føtter. Den handler om for Maria å få oppleve Jesus her og nå, da han levde her på jorda. Og Jesus sier underforstått til Martha: ”Kom og sett deg her du også! Det er ikke så nøye med maten idag” Vi får ikke vite om hun satte seg ned. Men slik settingen var, tror jeg Jesus fikk Martha til å komme og sette seg også. For Jesus hadde en høy stjerne i denne familien.

Å sette seg ned for Jesu føtter, er i dag å sette seg ned og høre på det som Jesus vil fortelle oss. Det vi leser om i Bibelen. Og det fortellingene sier til hver og en av oss og møter oss der vi er i våre liv. For selv om tekstene er de samme i Bibelen, klinger de litt forskjellig, og taler litt forskjellig til oss, avhengig av hvor vi er i livet vårt. Lar vi Jesus møte oss slik vi er, eller slik vi vil være. Lar vi Jesus se oss slik vi er, eller pynter vi oss litt ekstra så vi ser ut slik vi ønsker å være. Uansett Jesus ser oss slik vi er – bak alt det vi skjuler oss bak. Om enn det er i et annet rom, på et kjøkken eller om du heller har lyst å gå på tur i fjellet i solskinnet, enn å gå i kirken og sitte ved Jesu føtter. Vi kan ikke fornærme Jesus ved å gjøre alt annet. Men den som velger den gode del, den skal ikke få det fratatt. Den blir værende som et levende minne i sjelen vår. Jesus har møtt deg her og nå, og du vet det! For du har sittet ved Jesu føtter! Det kan du ta med deg hjem.

Klarer vi å tenke oss at den gode del er noe mer enn bare bønn? At det å oppleve Jesus nærvær er noe annet enn alt det bønn gir oss? Som en annen dimensjon. Som handler om å være, og å oppleve Jesu nærvær sammen med deg. For selv om vi ikke kan se Jesus, sier vi at han er midt i blant oss, om bare to eller tre er samlet i hans navn. Vi sier at vi er en del av ham, han er stammen – vi er greinene, han er hodet – vi er kroppen, armer og føtter. Dette er en øvelse, en trening i å tenke oss at vi alltid er en del av et felleskap som kristne – der Jesus alltid er sammen med oss. Også når vi er alene. For Jesus er der også når vi er alene sammen med ham. Han er ikke avhengig av at det er to eller tre tilstede. Han er der alltid. Når vi skilles fra våre venner, og fra alle andre som vi bærer masker for, så er Jesus der og er sammen med hver og en av oss som vi er, og kjenner oss som vi er. Derfor valgte Maria å sette seg for Jesu føtter og glemte alle sine plikter, for hun ble møtt slik som hun er. Det vil ta pusten fra oss alle. Da skjønner vi også at det å møte Jesus handler om å legge alt til side – penger, mat, klær, hus og bil – alt det jordiske – for Jesus tar oss slik som vi er. Han gjør ingen forskjell. Verken på Maria eller på Martha. For ham er vi alle like.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet Amen.

Mark 8,28-29 – (11. feb 2018)

Preken i Karnevalsgudstjeneste i Alstahaug kirke

Det er karneval. Og vi forbinder det med å kle oss ut som noe annet enn det vi er. Vi tar på oss en maske, eller rare klær. Fastelavn er en festdag før fastetiden. Og festen er kjent for all den gode maten, som serveres for å forberede oss på flere uker uten mat og drikke. For fastetiden er knyttet til det å ikke spise eller drikke. For å minnes da Jesus fastet i førti dager.

Alle disse tidene har sine sammenhenger, tidene henger sammen i hverandre, i den store årsfortellingen vi forteller om og om igjen. Men som stadig går i glemmeboken, om vi blir altfor opphengt i detaljer.

Vi forbinder karneval med den store festen i Rio i Brasil, når alle går i opptog, utkledd i fantasirike forkledninger, og danser etter sambarytmer og musikk. Vi har bare tatt det til oss som en ny fortelling som er tatt ut av sin sammenheng. Men de feirer altså at de går inn i fastetiden med jubel, og tar bort kjøtt fra den daglige kosten. Helt fram til påskedag.

Vi tar på oss masker for å se ut som helter, for å se ut som om vi er sterkere enn vi er. Vi tar på oss en rolle, og tror det fører med seg magiske krefter. For noen vi det å ta på seg en maske, være en hjelp til å gjøre ting de synes er vanskelige når de er seg selv. Den rollen vi spiller når vi er oss selv, begrenses gjerne av de forventningene vi tror vi har til hverandre. Men når vi tar på oss en annen rolle, ser vi gjerne sider av oss selv som vi også kan være og som vi trives med. Og kanskje innse at rollen eller masken viste oss at det dette var noe vi allerede kunne og at det allerede er en del av oss, så vi ikke trenger en annen ramme rundt oss for å gjøre det på nytt senere.

Hvem er Jesus – spør vi i dag? Hvilken maske eller rolle fylte han? Bare ved å møte ham én gang er ikke nok til å se det. Selv om vi kanskje ville følt noe i nærheten av ham, at han var noe spesielt. Så var ikke det nok til å kjenne ham fullt ut, derfor kalte han disipler til seg så de skulle lære ham å kjenne og vitne om det for alle oss andre.

”Du er Messias” sa Peter. Det kunne han si fordi han hadde lært Jesus å kjenne. Og det han visste om den rollen Jesus fylte, så passet alle tegnene med det som var varslet om Messias. En ny konge som oppførte seg på en måte utover den rollen vanlige konger oppførte seg på.

Jesus tok ikke på seg en annen rolle – han var kun seg selv. Han sa ikke at han selv var Messias – men han lot andre bekjenne og erkjenne at han var det. Jesus kunne fortelle om Menneskesønnen, et annet navn på den han var, om det som skulle skje med ham, uten å direkte si at det var ham selv han snakket om. Det ble som en gåte som skulle gå oppfor dem etter at det var skjedd. De som allerede bekjente at Jesus var Messias – kunne gjette seg til det, men de forsto det ikke for med Jesus var alt perfekt – ikke noe kunne endre det. Det de ikke ville forstå, var at Jesus måtte dø, før han oppstod fra døden og ble levende igjen. Og bare ved det kunne han bevise at Messias var den rollen han hadde i livet.

Noen roller kan vi ikke gjøre noe med. For vi går bare inn i dem som sønner og døtre. Og foreldrene er mor og far, enten de vil det eller ikke. Man tror man kan frasi seg dem – men biologien holder dem på plass likevel om man er ond eller god. Jesus kalte seg selv for Sønnen med stor ”S” for å vise at hans slektskap var knyttet til en større Far i himmelen. En som er Far for alle mennesker. Ved Messias ble vi alle døtre og sønner av Gud Far. Og søsken til Jesus. Vi får alle nye roller når vi tror, og vi får på oss en trosmaske som allerede er en del av oss selv. Fordi vi er skapt og tilhører ham som har skapt oss.

Da vi ble døpt ble trosmasken synlig, selv om den er gjennomsiktig og det er bare en selv som vet at den er der. Det betyr at vi med den kan fylle vår rolle på andre måter enn det vi kun så av oss selv. I tro kan vi ”flytte fjell” heter det. Det betyr at i troen kan alt bli mulig om det er en vits med det og det ikke er til skade for andre. Vi kan ikke flytte fjellene så de vil skygge for andre i stedet. Derfor forblir de stort sett der de er. Men bildet gir oss en pekepinn på at ved troen er alt mulig, og at ingen ting er umulig for Gud.

Når vi nå feirer karneval, kan vi tenke oss at den viktigste rollen og masken vi bærer er den rollen vi er av oss selv. Den rollen er ikke ferdigskrevet, den fyller på pånytt hele tiden. Det er lett å stagnere i at vi bare er sånn. Men det er alltid nye muligheter som vi kan bygge livet vår inn i. Og selv om det er ting vi aldri vil få til, så vil andre veier åpne seg når vi innser det. Det er det å leve i troen. Og å fylle troen vårt med liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir. Fra evighet og til evighet. Amen.