Kategoriarkiv: 2019 p

Prekener skrevet og holdt i 2019

Joh 1,29-34 – 2. søndag i Åpenbaringstiden (iiiR)

Her i kirken starter det et nytt år med adventstida. Den tida som vi gjør de siste forberedelsene før jul. Ett år i kirka kalles for et kirkeår, og kirkeåret er knyttet til en gjentakelse av faste temaer som kommer tilbake år etter år. Og tekster som belyser temaene. I adventstida ser vi fram mot Herrens komme. Vi tar på oss profetbrillene og kjenner på forventningen som det må ha vært om at ved de siste tider skal Herren Messias komme til jorden og styre den med fred. Og hver jul kommer Gud til jorden som et lite barn, Jesus. Tiden etter jul, kaller vi Åpenbaringstiden. De er tiden hvor vi får svar på hvem Jesus er. Og hvilke bilder vi knytter til ham, som også gjentas på hver gudstjeneste. Bilder som forklares i bibeltekstene.

I dag hører vi om at døperen Johannes kalte ham for «Guds lam» – på den gamle altertavlen her i kirken kan vi se Johannes helt nederst til høyre – nesten uten klær mens han holder en bok med et lam på – Guds lam – og han peker mot det.

Døperen Johannes viktigste oppgave var å rydde vei for Jesus. Og gå foran ham og gjøre jødene klare til å ta imot Messias. Slik Adventstiden egentlig er en forberedelsestid for å rydde vei for Jesu fødsel. I dag har vi lett for å glemme at tidene slik de er lagt opp knytter seg til hele oss og ikke kun tankene våre. Før i tiden fastet man i adventstiden slik at Juletiden skulle bli ekstra god. Så gav tidene også en mening i hele kroppen og satte seg fast i bunnen av livet og ikke bare i det skiftende tankelivet hvor tvilen så lett oppstår. Vi vil helst slippe det som utfordrer oss og piner oss – og har en større frihet til å velge selv enn man hadde før i tiden, og det skal vi ikke gå tilbake på. Men i dag må vi velge dette selv og ta ansvar for vårt eget liv på en annen måte enn da alt dette var et pålegg utenifra.

Derfor er tvilen også lettere tilgjengelig for oss, for vi ser ikke lenger sammenhengene med hvorfor ting er som de er.

Når vi føler noe på kroppen så blir det mer virkelig for oss, det blir mer personlig, det betyr noe. Det er håndfast – og da er det ikke heller så lett å tvile.

Døperen Johannes oppsøkte selv ørkenen, og levde som profeten Elia – av det han fant å spise der i ødemarken. Gresshopper og honning. Han oppsøkte ensomheten for å finne sannheten i livet. Og endte opp med et budskap om at menneskene måtte omvende seg – det vil si vende helt om fra det livet de var vant til. Og de som ble hans elever eller disipler, gjorde det slik som han sa de skulle gjøre det. Han døpte med vann, som et symbol på denne omvendelsen. Og likevel pekte han på at den dåpen Jesus skulle komme med var mye sterkere enn hans egen.

Johannes innførte dåpen som et tegn, og Jesus fylte den med et innhold. Så det ble et sakrament – en hellig handling. Johannes ryddet veien med nye tegn, så Jesus kunne legge av sin gudommelige helhet inn i dem.

Slik var det også med lammet. Johannes kalte Jesus for «Guds lam som bærer bort verdens synder». Vi synger det under nattverden, og har med det bevart setningen i liturgien vår.

Lammet har en spesiell historie for israelittene. Det var noe av det første de ofret til Gud, og knyttet dem med det til Gud gjennom offeret. Lammet fikk også et symbol gjennom at de en gang i året fikk beskjed av Gud om å sende en sau inn i ørkenen – en sau som skulle bære bort folkets synder.

Og historien om Abraham som ble satt på prøve av Gud, om han ville ofre sin sønn. Og da han gjorde seg klar til å gjøre det, stoppet Gud ham og gav ham en sau i stedet. En stedfortreder. På samme måte som da de levde som slaver i Egypt opplevde at de ble bevart da de spiste påskemåltidet sammen i hver familie.

Slik ble det vanligere og en selvfølge at når tempelet ble bygget i Jerusalem så skulle dette feilfrie lammet ofres fra hver familie en gang i året – helst til påske. Derfor dro alle familier dit – på festreise. Og mange salmer i bibelen er knyttet til denne festreisen, hvor de også sang mens de reiste for å feire påske og spise påskemåltidet sammen. Omtrent slik vi feirer jul her hos oss og reiser hjem for å feire jul sammen.

Slik er påsken for jødene.

Men de ofret også et sonofferlam knyttet til alt de så på som sin historie med Gud, at ved et sonoffer sonte de alle sine synder. Det var inn i denne tradisjonen at Johannes Døperen så Jesus som «Guds lam» som en ny stedfortreder. Det lammet Gud hadde sett ut som det eneste lammet som kunne gi frelse til alle tider. Og med det endre tempelpraksisen – og Jesus forene lammet og tempelet i sin person Jesus Kristus. Slik kunne Jesus si om seg selv at han skulle rive ned tempelet og bygge det opp igjen på tre dager. Han snakket om seg selv. I Jesus samles alle bildene – og derfor er han også så stor i den kristne tro.

I Jesus ser vi hele tempelpraksisen til stede, og ved ham er alt fullbrakt.

Slik vokste det fram en tro på Jesus som mye mer enn en historisk person, men at de også kunne stadfeste at han var Guds sønn. Sendt til verden for å oppfylle Guds krav til oss mennesker og med det bli nøkkelen vi trenger for å komme inn i Guds rike.

Derfor snakker vi også om lammets måltid – nattverden – der Jesus deler sitt legeme og blod med oss, slik at vi kan få del i alt hva han kan gi oss. Ved innstiftelsen av måltidet blir brødet og vinen – Jesus Kristus. I troen på ham blir alt til stede i det vi spiser og drikker i nattverden.

Johannes kunne fortelle at Jesus også var til før ham. Med det viser han til noe som ikke er tydelig i Bibelen, men som har vokst fram etter hvert. Troen på at Jesus er Gud selv. Gud slik han opptrådte for oss mennesker, og som Ordet fra Guds munn. Dette handler om det vi ikke så lette forstår med hodet. Som kan forklares som noe mystisk eller et mysterium hvordan det henger sammen. Og slik skal det være i troen. Alt kan ikke forklares helt ut, da blir det ikke lenger plass til troen, og den enkle tro som tar ting som det er. Og lar undringen få styre mer enn fakta.

Det er i undringen at sangene blir til. At kunst vokser fram. Det som ikke sier alt men likevel gir en god mening og trøst i møte med alt uforståelig. I det ligger håpet om at det er slik det er. Håpet som er så sterkt at det skaper tro. Og ved det bygger vi vår kjærlighet og felleskap på.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet

Joh 12,42-47 – Kristi Åpenbaringsdag

Hvem er Jesus? – er det store spørsmålet på Kristi åpenbaringsdag. Hvem sier han at han selv er? På denne dagen gir han et nytt svar enn det som ble gitt i jula, og likevel handler det om det samme. Og vi er jo fortsatt i juletida. Men denne gangen sier han noe mer enn det at han er født inn i verden og alle lovnader som ble gitt den gangen han ble født i Betlehem. På sett og vis handler det å feire hans fødsel – det han egentlig er minst kjent for – det handler om å knytte Jesus til alle de gammeltestamentlige profetiene om Messias som skulle komme og innføre en ny æra for Israel. Samtidig ser vi et nytt utvidet perspektiv i Jesus: Han gjelder for hele verden. Han er verdens frelser!

Gud er ikke kun en gud for Israel og jødene, Gud er også Gud for alle mennesker – og frelsen gjelder alle mennesker.

I dag hører vi om at Jesus omtaler seg selv som lys. Et lys som skinner i mørket, slik at vi ikke skal bli i mørket, men i lyset. Og ved det vite at vi er frelst. Frie fra våre lenker – betyr det.

I denne teksten beskrives dette om de som trodde men ikke ville vise det for andre mennesker, de som ville holde troen sin skjult så de ikke skulle bli kastet ut av det gode felleskapet – ut av synagogen. «De ville heller ha ære fra mennesker, enn ære fra Gud» skriver Johannes.

Dette er nok noe alle kan kjenne seg igjen i. Utfordringen med å stå for sine egne meninger eller å gå på akkord med seg selv. Det å tørre å ta steget ut å fortelle hele bygda det som virkelig er. I stedet er det det som gjelder som får styre, tradisjoner går foran nyvinninger, og alt blir som det har vært. Ingen liker forandringer – alt var bedre før. Det virker som det er mer lov å si høyt at man vil tilbake til det gamle, enn å komme med nye ideer. Og selv om troen på Jesus Kristus er gammel, er fortsatt den samme motstanden til stede. Å si det høyt er skummelt. Å bekjenne er for personlig. Vi tør ikke. Tenk om noen skulle høre det.

Men da kommer Jesus oss til unnsetning: «Den som hører mine ord og ikke holder fast på dem, dømmer ikke jeg» – av dette leser jeg at det også gjelder dem som ikke offentlig bekjenner det, selv om troen kan være sterk innabords. For Jesus «er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.» Igjen fokuset over på noe annet – enn å dømme dem som lar være å bekjenne. I stedet kommer Jesus bakveien og tar tiden til hjelp, og lar lyset få vokse frem i oss. Tenk på dem som hele livet har kjempet for å holde fasaden, men når de blir gamle så har de ikke lenger et behov for å holde festningen oppe. Og gladelig viser frem det lyset i seg som de har gjemt på i alle år.

Jesus « er som lyset, for at ingen som tror på meg skal bli i mørket.» slik at de som tror og holder det for seg selv får kjenne at i sitt innerste ensomme mørke, der er også Jesus. Ikke kun for dem som åpent reiser seg og bekjenner Jesus Kristus er Herre! Ja, de trengs, og helst lenge før de blir gamle, men Jesus dømmer ingen. Det viktigste er at de blir frelst ut av sitt mørke. Og kjenner at Gud vil dem alt godt.

For dem som åpent bekjenner vil jeg si, at det viktigste er å holde fast ved det som gjelder. Å bringe lys inn i all verdens mørke. Da er det et mål at vi også holder oss til Paulus formaninger: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram…» da gjelder ikke lenger at målet helliger middelet – men kun å la hvert menneske få kjenne lysets varme og at det lyser opp inne i dem, hver krok og krinkel, så de ikke lenger trenger å la seg trykke ned av fortidens feil og mangler men begynner å se fremover, mot Jesus, og oppover inn i Guds herlighet. Da får de ikke lenger fokuset kun på seg selv, men ser at verdien av alt henger sammen i det hele, med alt og alle, og at de selv er en del av det og våger å vise seg som lys og forbilde for alle mennesker. Det er felleskapet vi er skapt til, med Gud og mennesker – Og midt iblant oss samler Jesus oss for å holde tro, håp og kjærlighet oppe i oss. Så vi kan leve og kjenne oss elsket hver dag, hver time, hvert minutt.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen