Kategoriarkiv: Markus

Prekener etter prekentekster fra Markus evangeliet

Mark 8,28-29 – (11. feb 2018)

Preken i Karnevalsgudstjeneste i Alstahaug kirke

Det er karneval. Og vi forbinder det med å kle oss ut som noe annet enn det vi er. Vi tar på oss en maske, eller rare klær. Fastelavn er en festdag før fastetiden. Og festen er kjent for all den gode maten, som serveres for å forberede oss på flere uker uten mat og drikke. For fastetiden er knyttet til det å ikke spise eller drikke. For å minnes da Jesus fastet i førti dager.

Alle disse tidene har sine sammenhenger, tidene henger sammen i hverandre, i den store årsfortellingen vi forteller om og om igjen. Men som stadig går i glemmeboken, om vi blir altfor opphengt i detaljer.

Vi forbinder karneval med den store festen i Rio i Brasil, når alle går i opptog, utkledd i fantasirike forkledninger, og danser etter sambarytmer og musikk. Vi har bare tatt det til oss som en ny fortelling som er tatt ut av sin sammenheng. Men de feirer altså at de går inn i fastetiden med jubel, og tar bort kjøtt fra den daglige kosten. Helt fram til påskedag.

Vi tar på oss masker for å se ut som helter, for å se ut som om vi er sterkere enn vi er. Vi tar på oss en rolle, og tror det fører med seg magiske krefter. For noen vi det å ta på seg en maske, være en hjelp til å gjøre ting de synes er vanskelige når de er seg selv. Den rollen vi spiller når vi er oss selv, begrenses gjerne av de forventningene vi tror vi har til hverandre. Men når vi tar på oss en annen rolle, ser vi gjerne sider av oss selv som vi også kan være og som vi trives med. Og kanskje innse at rollen eller masken viste oss at det dette var noe vi allerede kunne og at det allerede er en del av oss, så vi ikke trenger en annen ramme rundt oss for å gjøre det på nytt senere.

Hvem er Jesus – spør vi i dag? Hvilken maske eller rolle fylte han? Bare ved å møte ham én gang er ikke nok til å se det. Selv om vi kanskje ville følt noe i nærheten av ham, at han var noe spesielt. Så var ikke det nok til å kjenne ham fullt ut, derfor kalte han disipler til seg så de skulle lære ham å kjenne og vitne om det for alle oss andre.

”Du er Messias” sa Peter. Det kunne han si fordi han hadde lært Jesus å kjenne. Og det han visste om den rollen Jesus fylte, så passet alle tegnene med det som var varslet om Messias. En ny konge som oppførte seg på en måte utover den rollen vanlige konger oppførte seg på.

Jesus tok ikke på seg en annen rolle – han var kun seg selv. Han sa ikke at han selv var Messias – men han lot andre bekjenne og erkjenne at han var det. Jesus kunne fortelle om Menneskesønnen, et annet navn på den han var, om det som skulle skje med ham, uten å direkte si at det var ham selv han snakket om. Det ble som en gåte som skulle gå oppfor dem etter at det var skjedd. De som allerede bekjente at Jesus var Messias – kunne gjette seg til det, men de forsto det ikke for med Jesus var alt perfekt – ikke noe kunne endre det. Det de ikke ville forstå, var at Jesus måtte dø, før han oppstod fra døden og ble levende igjen. Og bare ved det kunne han bevise at Messias var den rollen han hadde i livet.

Noen roller kan vi ikke gjøre noe med. For vi går bare inn i dem som sønner og døtre. Og foreldrene er mor og far, enten de vil det eller ikke. Man tror man kan frasi seg dem – men biologien holder dem på plass likevel om man er ond eller god. Jesus kalte seg selv for Sønnen med stor ”S” for å vise at hans slektskap var knyttet til en større Far i himmelen. En som er Far for alle mennesker. Ved Messias ble vi alle døtre og sønner av Gud Far. Og søsken til Jesus. Vi får alle nye roller når vi tror, og vi får på oss en trosmaske som allerede er en del av oss selv. Fordi vi er skapt og tilhører ham som har skapt oss.

Da vi ble døpt ble trosmasken synlig, selv om den er gjennomsiktig og det er bare en selv som vet at den er der. Det betyr at vi med den kan fylle vår rolle på andre måter enn det vi kun så av oss selv. I tro kan vi ”flytte fjell” heter det. Det betyr at i troen kan alt bli mulig om det er en vits med det og det ikke er til skade for andre. Vi kan ikke flytte fjellene så de vil skygge for andre i stedet. Derfor forblir de stort sett der de er. Men bildet gir oss en pekepinn på at ved troen er alt mulig, og at ingen ting er umulig for Gud.

Når vi nå feirer karneval, kan vi tenke oss at den viktigste rollen og masken vi bærer er den rollen vi er av oss selv. Den rollen er ikke ferdigskrevet, den fyller på pånytt hele tiden. Det er lett å stagnere i at vi bare er sånn. Men det er alltid nye muligheter som vi kan bygge livet vår inn i. Og selv om det er ting vi aldri vil få til, så vil andre veier åpne seg når vi innser det. Det er det å leve i troen. Og å fylle troen vårt med liv.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir. Fra evighet og til evighet. Amen.